Kroppens telemarksbataljon, ditt førstelinjeforsvar mot bakterier

Er du redd for monsterbakterier, dobakterier, kjøttetendebakterier og bakterier fra han fyren som nøs på deg på trikken? Ikke fortvil.

Kroppen driver evig opprustning og vedlikehold av ditt immunforsvar. Selv de mest hardnakkede pasifistene av oss har en kontinuerlig konflikt gående, mellom kroppens celler, og kjente og ukjente inntrengere. Men om ulykken først er ute, når invasjonen er et faktum, bakterier eller andre mikroorganismene har trengt i gjennom kroppens murer av hud og slimhud, hvem er det da som kommer til unnsetning? Jo, kroppens egen telemarksbataljon, de nøytrofile granulocyttene.

Nøytrofile granulocytter er kroppens vanligste immuncelle og er en del av det medfødte immunforsvaret. De er vårt førstelinjeforsvar mot bakterier og sopp. De arbeider raskt, men uten spesialkompetanse. Kroppen produserer flere hundre tusen nøytrofile granulocytter hvert sekund. De ligger på vakt i blodåreveggen rundt om i kroppen, eller følger blodstrømmen på patruljetjeneste. De nøytrofile granulocyttene kan «lukte» om det er bakterier, sopp eller celler som er skadet i nærheten, og kommer til unnsetning.

Når en nøytrofil granulocytt får ferten av noe, tilkaller den forsterkninger. Det gjør den ved å skille ut signalstoffer, cytokiner. Nøytrofile granulocytter har spesielle reseptorer på celleoverflaten som kan gjenkjenne skadelige mikrober. Den kan kjenne igjen ulike molekyler på mikrobens overflate. Om den finner noe den kjenner igjen, kan den omslutte mikroben med sin egen kropp og «spise» den hel. Mikroben blir så bryte ned med syre i avsnørte poser. Omtrent slik vi fordøyer mat med magesyre i magesekken. Mikroben blir på denne måten uskadeliggjort.

Men etter å ha spist endel mikrober, er den nøytrofile granulocytten mett, den har ikke plass til mer. Da har den et siste triks på lur. Kroppens kanskje mest altruistiske celle, skal tilintetgjøre seg selv i forsvar for din kropp. Ved å sprette ut et nett av sitt eget DNA, og flettet med toksiske proteiner, spinner den en siste plan. Nettet kastes ut og fanger og ødelegger flere mikroorganismer. Denne strategien har fått det beskrivende navnet NETs, forkortet for neutrophil extracellular trap, og er granulocytten siste handling i livet. Uten DNA kan den ikke selv overleve, og bruker seg selv som et siste våpen mot fienden.

Etter et slik dramatisk angrep, er det mye å rydde opp. DNA, toksiner og rester av granulocytten flyter rundt. Dette er ikke uproblematisk, og kan være skadelig for kroppens eget vev. NETs har i det siste blitt koblet opp mot blodforgiftning, kroniske lungesykdommer og autoimmune sykdommer. Men til vanlig greier resten av immunforsvaret å rydde opp når slaget mot bakterien er vunnet, og angrepet kan kalles en suksess.

Det er ikke alltid granulocyttene greier seg på egenhånd og mer spesialiserte aktører må på banen. Men de spesialiserte cellene trenger tid til å komme i gang. Det må lære å gjenkjenne fienden og utvikle et sterkt motangrep for å bekjempe inntrengeren. Ikke fortvil! Kroppens telemarksbataljon er alltid beredt, og kan kjøpe spesialstyrkene tid til å gjøre seg klare. Uten dem ville monsterbaktereier virkelig vært noe å være redd for.

Bloggpost av Jorunn Myhre, publisert 26. februar 2018

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s