En dobbeltagent i kroppen!

Hva gjør kroppen når den blir forrådt av sine egne?

 Å få kreft er som å ha en dobbeltagent i kroppen. De andre cellene ser på kreftcellen som en venn og en del av fellesskapet, helt til den plutselig dolker dem i ryggen. Den slutter å følge de vanlige spillereglene og begynner å dele seg uhemmet. Før man vet ordet av det er det ikke bare én fiende blant oss, men flere tusen! Immunforsvaret vårt skal ta knekken på bakterier, virus og andre fremmede farer, men hva gjør kroppens etterretningstjeneste når fienden er blant våre egne? Dobbeltagenten er god til å gjemme seg, og ofte trenger vi hjelp til å finne den.

Normalt kjenner immunforsvaret igjen uønskede gjester ved at de har fremmede molekyler på overflaten. Når immuncellene binder seg til disse, fører det til aktivering av forsvaret og gjør at vi kan gå til angrep mot for eksempel bakterier. Dersom immuncellene hadde bundet seg til molekyler på kroppens egne celler, ville kroppen ha angrepet seg selv. Det er strengt kontrollert at dette ikke skal skje. Hvordan har det seg da at forsvaret vårt kan gå til angrep mot en kreftcelle, en av våre egne celler som i virkeligheten er en dobbeltagent?

Kreftcellen vender ryggen til fellesskapet fordi den har gått gjennom en såkalt «malign transformasjon». Vi har blitt forrådt, og dobbeltagenten har nå sin egen agenda – den muterer og begynner å få nye og egne molekyler på overflaten, såkalte kreftspesifikke antigener. Mutasjoner forekommer hyppig i kreftceller og den lager endrede proteiner som kroppens etterretningstjeneste kan gjenkjenne. Kreftcellen kan også begynne å overuttrykke gener som vanligvis er lite uttrykt, eller lage såkalte «fusjonsproteiner». Alt dette gjør at etterretningstjenesten kan gjenkjenne dobbeltagenten og sende kroppens tropper til angrep. De kan tvinge kreftcellen til å begå selvmord eller stikke hull på den, og kroppen får én forræder mindre å hanskes med.

Immunforsvaret er, til tross for dette, ikke alltid nok for å stoppe en kreftutvikling. Kreftcellene deler seg for og er gode til å gjemme seg. Eksempelvis kan de slutte å produsere kreftspesifikke antigener, og de kan skille ut stoffer (cytokiner) som hemmer immunforsvaret. Resultatet er at troppene våre ikke mobiliseres slik de burde, og kreften får overtaket.

Når vi ikke selv klarer å bekjempe fienden, trenger vi hjelp utenfra. Immunterapi går ut på å stimulere immunforsvaret til å angripe og forkaste svulsten. En type immunterapi det forskes på er «dendrittisk cellevaksine». Dendrittiske celler er viktige for å aktivere immunforsvaret. De ligger på lur og rapporterer alt som ser mistenkelig ut. Mange kreftantigener er like i samme typer svulster – med andre ord har dobbeltagentene fellestrekk. Disse likhetstegnene brukes i vaksinen ved at dendrittiske celler tas ut av blodet, lastes med slike antigener og føres tilbake til blodet igjen. De dendrittiske cellene vil deretter rapportere om mistenkelige celler og føre til at forsvaret vårt kan angripe kreftcellene de tidligere ikke klarte å finne.

Kroppen vår har egne mekanismer for å oppdage og angripe fiender, selv når det er våre egne celler som har forrådt oss. Immunforsvaret får ikke alltid overtaket og trenger ofte hjelp. Fremtidige immunterapeutiske behandlinger som kan gi immunforsvaret en slik hjelpende hånd kan være løsningen, og mange behandlinger ser lovende ut. Med bedre etterretningstjeneste og et mer aktivert forsvar, vil vi kanskje kunne utslette dobbeltagent-kreftcellene og sikre seieren en gang for alle.

Bloggpost av Fredrikke Wolff, publisert 2. mars 2018

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s