Diabetes er noe de fleste forbinder med dårlig livsstil og overvekt. Sykdommen er derfor stigmatisert. Men sykdommen henger ikke nødvendigvis sammen med om du spiser litt for mye godteri eller trener litt for lite, den kan ramme ellers helt friske unge mennesker. Det er tilfellet for diabetes type I. Plutselig bestemmer vårt eget immunforsvar seg for å angripe kroppens egne celler.
Cellene som blir angrepet og gradvis ødelagt ligger i bukspyttkjertelen, og de er ansvarlige for å produsere insulin. Insulin er et livsviktig hormon som hjelper alle cellene i kroppen vår til å ta opp sukker, som er cellenes drivstoff. I tillegg er insulin viktig for å holde blodsukkeret vårt stabilt. Når de insulinproduserende cellene blir ødelagt, slutter kroppen å produsere insulin. Uten medisinering vil blodsukkeret da stige så høyt at man utvikler ketoacidose. Det er en livstruende tilstand som betyr at blodet blir så surt at man til slutt mister bevisstheten og går i koma.
Hvorfor gjør kroppen dette mot seg selv? Og hvem blir rammet? Her spiller både omgivelsene og genene våre inn. De viktigste genene som kan kobles til diabetes type I ligger i et genkompleks som koder for HLA proteiner. HLA proteiner har en viktig rolle i immunforsvaret vårt. De binder seg fast til ulike partikler som finnes inne i cellene våre, og tar de med seg til overflaten. Her viser de frem partiklene til dreperceller, såkalte T-celler. T-cellene gjenkjenner de partiklene som HLA proteinene viser frem, og bestemmer om cellen er normal eller om den må drepes.
HLA proteinene skal altså vise immunforsvaret vårt om det er noe fremmed i kroppen, og disse proteinene er svært spesifikke for hver enkelt person. Derfor vil for eksempel et transplantert organ frastøtes dersom personen dette organet kommer fra har en annen HLA variasjon. Det er vist at dersom man har bestemte genvariasjoner av HLA proteinene er man mer utsatt for å utvikle diabetes type I enn andre. Om man da faktisk utvikler diabetes eller ikke, skyldes våre omgivelser. Akkurat hva i miljøet det er som utløser sykdommen er fortsatt uklart. Vi ser er at det de siste tiårene har vært en sterk økning i forekomsten av diabetes type I, noe som kan tyde på at endringer i våre levevaner har kommet sykdommen til gode.
Som ved andre autoimmune sykdommer tror altså kroppen at de insulinproduserende cellene er fremmede og vil derfor prøve å fjerne dem. Dette gjør kroppen ved å sette i gang en immunreaksjon. T-celler og spesielle celler kalt B-celler gjenkjenner de insulinproduserende cellene som noe fremmed og starter reaksjonen. De B-cellene som reagerer med cellene våre i bukspyttkjertelen begynner å utvikle seg til såkalte plasmaceller, som produserer antistoff. Antistoffet patruljerer kroppen vår i lang tid fremover og sørger for at immunsystemet hele tiden gjenkjenner og angriper de insulinproduserende cellene.
Diabetes er en av de første sykdommene man fant en effektiv medisin mot, og i dag finnes det flere metoder som kan brukes for å holde sykdommen i sjakk. Men medisinene er sprøyter og pumper som synliggjør sykdommen i hverdagen. Spesielt for unge kan det være vanskelig å holde langtidsblodsukkeret stabilt. Forskning viser at dødeligheten blant unge med diabetes er fem ganger så høy som for friske unge. Dårlig kontroll på sykdommen kan være fatal.
Skrevet av medisinstudent Caroline Rosmo
immunitet 