Bakterier; dine beste venner

Du hører ordet bakterier, hva tenker du? At de gjør deg syk? Gir deg feber? Lar deg miste noen arbeidsdager? Men har du fått med deg at det er nettopp bakteriene du har i tarmen som hindrer deg i å få allergier og betennelser i tarmen, og at de faktisk kan forhindre autoimmune sykdommer? Akkurat derfor er nemlig tarmbakteriene, som vi kaller bakterieflora, noen av dine aller beste venner. Noen bakterier gir sykdom og noen gir ikke. Vi trenger dem begge. At vi faktisk har flere bakterier enn vi har celler i kroppen vår er enda en grunn til at du vil være kompis med dem.

 

KOSTHOLD, ANTIBIOTIKA OG AUTOIMMUNE SYKDOMMER

Vi bor i den vestlige verden og er en del av et samfunn hvor vi har et høyt forbruk av antibiotika, og hvor kostholdet har endret seg både med tanke på tilgjengelighet og prosessering. Selv om barn er ute og leker i gjørma, har vi ikke lengre den samme hyppigheten av infeksjoner. Bedre hygiene, renere mat/vann og korte sykdomsperioder er kanskje ikke så heldig for oss som vi hadde håpet på. Vi har et luksusproblem. Vi har det så bra at det gjør oss syke. Bakteriefloraen er bra for oss, den holder immunsystemet i aktivitet. Bakteriefloraen vi har i tarmen, kan påvirkes av hygiene, kosthold og antibiotika. Når man tar en kur med antibiotika, slår den ut mange av bakteriene. Etter kuren er det ikke alltid alle klarer å komme tilbake. For å få en god og balansert immunrespons, er vi avhengige av at vi har en god gjeng med vennlige bakterier i tarmen, men også av og til noen som kan gi sykdom. Parallelt med bedre hygiene og tilgang på antibiotika har vi sett at forekomsten av autoimmune sykdommer har økt. Mange har lurt på om det kan være en sammenheng.

 

KONSEKVENSER AV FORSTYRRET BAKTERIEFLORA

Av immuncellene vi har i kroppen, er det største antallet bosatt i mage-tarmkanalen og hud. I tarmen beskytter den sunne bakteriefloraen immunsystemet ved å utkonkurrere bakterier som gir sykdom. Vi sier at bakteriefloraen danner en barriere. Endringer i bakteriefloraen påvirker immunsystemet. Hygiene og eksponering for mykobakterier ser vi at har en sammenheng med utvikling av allergi. Bakteriene utfører oppgaver som kroppen ikke klarer selv. De fordøyer maten som tarmen selv ikke klarer å bryte ned, og bakteriene skaffer oss vitamin K.

Når bakterier bryter ned matrester dannes det kortkjedede fettsyrer. Kortkjedede fettsyrer har vist seg å begrense betennelse i tarmen ved å stimulere politicellene(T-regulatoriske celler). De passer på at ting ikke går over styr, og holder de andre innbyggerne under kontroll. Politicellene er helt nødvendige for å unngå at det utvikles autoimmun sykdom. Kortkjedede fettsyrer hemmer også andre immunceller som kan sette i gang en betennelsesreaksjon.

Enda er det mye vi ikke vet om sammenhengen mellom bakterieflora og hvorfor vi utvikler sykdommer. Forskning tar tid, men det er mye som tyder på at du kan påvirke immunsystemet og bakteriefloraen gjennom dietten. Så det beste er ingen superdiett, det enkleste er ofte det beste. Spis variert, og husk grønnsaker og fiber. Da er du hvertfall godt på vei med å få en god vennegjeng av vennlige bakterier i tarmen!

Anne Stølen

 

 

 

Menneskekroppens Donald Trump

Autoimmunitet – når kroppens forsvar mot terrorister slår feil.

Trump undertegnet fredag 27.1.2017 en ny innvandringsavtale kalt ”Beskyttelse av landet mot at utenlandske terrorister kommer inn i USA”. Men det har vist seg at også mennesker med opphold- og arbeidstillatelse ikke får lov til å komme inn, og dermed blir dette et angrep på folk som hører til i USA. Dette har skapt reaksjoner i USA og verden rundt.

Immunsystemet er kroppens svar på å hindre ”terrorister” å komme inn og gjøre skade. Det er visse likhetstrekk mellom det som nå skjer i USA og det som skjer i kroppen når immunforsvaret kommer ut av balanse og begynner å angripe seg selv. Dette angrepet på seg selv kalles autoimmunitet og er årsak til mange sykdommer. Når det, som i USA, er slik at celler som egentlig hører til kroppen, og dermed skal ha lov til å oppholde seg der, ikke lenger får lov av immunsystemet å være der, så blir vi syke.

Vi har mange autoimmune sykdommer. Noen av de vanligste er leddgikt, diabetes type 1 og psoriasis. Her har immuncellene gått til krig mot henholdsvis leddene, cellene som lager insulin og huden. Kroppens immunceller kan tenkes på som passkontrollører. De befinner seg i blodet og vevet, og hver gang de treffer noen så ber de dem om å vise frem passet sitt. Det vi her tenker på som passet er egentlig strukturer på overflaten til cellen. Cellene som tilhører kroppen får godkjent passet sitt, og får fortsette å være i kroppen, slik som at amerikanere får lov til å komme inn i og oppholde seg i USA. Derimot vil virus og bakterier ha fremmede pass som ikke blir godkjent av passkontrollørene.

I og med at virus og bakterier ofte kommer som store grupper så skjønner kroppen at de må øke beredskapen. Derfor lager de mange flere immunceller, noe som kan tenkes på som at de åpner mange flere passkontroller på flyplassen, slik at ingen klarer å lure seg unna. Finner immuncellene en bakterie eller et virus så vil de anholde dem og til slutt drepe dem, slik at de ikke får påført større skade på kroppen. Dette er et nøye regulert system, der det er en viktig og vanskelig oppgave å filtrere kroppens ”terrorister” fra kroppens egne celler.

Noen ganger gjør kroppens passkontroll feil! De tror at celler som egentlig tilhører kroppen er terrorister. Når passkontrollørene får se passet til disse cellene, så skjer samme prosess som når ”terrorister” kommer. Dette kan tenkes på som at Trumps forbud også rammer de som har fått grønt kort. Han ønsker å utestenge alle disse menneskene fordi han er redd for at de skal være inntrengere, når de fleste av de i realiteten er fredelige borgere som ønsker å arbeide. Når disse cellene som egentlig er en del av kroppen blir anholdt og drept av kroppens passkontrollører, så vil deres arbeidsoppgaver ikke bli utført og kroppen blir syk.

Altså er oppgaven like utfordrende for kroppen som for Trump når det gjelder å forstå hvem som er terrorister. Hva skjer egentlig når kampen mot det onde også omfatter noe av det gode? I kroppen blir det er innvendig selvmord. Hva det fører til i USA gjenstår derimot å se.

Bloggpost av Lise Wessel Larsen, publisert 15. februar 2017.

 

Betennelse – en frenemy?

Du kan sikkert huske følelsen av presset i øret, varmen og smerten. Det kom gjerne om vinteren, sammen med feber og slapphet. Tiden for ørebetennelse. Du husker sikkert også flere andre betennelser, og du husker dem sikkert ikke med glede. Men kanskje du egentlig skal tenke tilbake på dem med et smil om munnen?

De dårlige minnene du har fra opptakten til ørebetennelsen, er klassiske tegn på en betennelse. Det var den romerske legen Cornelius Celsus som omtrent 30 år f.kr. først karakteriserte en betennelse med fire kardinaltegn; varme, smerte, rødhet og hevelse. Funksjonstap har i ettertid blitt det femte tegnet. Disse fem tegnene kjennetegner både små og store betennelser, alt fra en kvise (selv om jeg ikke synes en kvise i pannen gjør at ansiktet mitt mister sin funksjon) til en overtråkket ankel.

Vi omgir oss med farer hver dag, hele tiden. Teoretisk kan vi dele immunforsvaret i to deler; én del vi er født med og én del som utvikler seg i forhold til trusler i omgivelsene våre. Det medfødte immunforsvaret er en slags bakkestyrke født til å angripe når det oppdager noe som kan bety ”fiende”. Det kan være en bakterie eller kroppens eget vev som er skadet. Det ervervete immunforsvaret, det som er i utvikling fra øyeblikket du er født, er en slags spesialstyrke opptrent til å oppdage visse farer som organismen (du) utsettes for fra omgivelsene dine.

Når du får ørebetennelse er det bakterier som har kommet seg inn i mellomøret og lager ugagn. Når du vrikker foten vil bestanddeler i veggene i små blodårer ødelegges. Begge situasjonene leder til utvikling av en betennelse. Bakterier har PAMPer (patogen-assosierte molekylære mønstre) – like utrivelige som pampene i IOC. Skadede blodårer sender ut DAMPer, skade-assosierte molekylære mønstre. PAMPer og DAMPer gjenkjennes av PRR (mønstergjennkjennelsesreseptorer) på immunceller. Når PRR binder enten PAMP eller DAMP settes betennelsesreaksjonen i gang. I begge tilfellene vil blodårene utvides slik at blodtilførselen øker, vi får varme og rødhet. Samtidig vil gjennomtrengeligheten i blodåreveggene øke og det vil sive blodplasma ut i vevet, og i blodplasma har vi hvite blodceller som skal bli med å rydde opp i skaden. Med økt væske i vevet vil vi få en hevelse. Hevelsen på sin side vil trykke på nerveender og vi vil føle smerte.

Betennelse kan være akutt og kronisk. En akutt betennelse er en reaksjon der utløsende årsak er mikroorganismer, som virus eller bakterier, og betennelsens oppgave blir å bekjempe skadelige inntrengere. En kronisk betennelse derimot er en betennelse som har overgått sine egne grenser og gjør vondt verre. En ørebetennelse er en akutt betennelse som avsluttes når inntrengeren, bakterien, er bekjempet og eliminert. Leddgikt er et eksempel på en kronisk betennelsestilstand der immunforsvaret går til angrep på leddhinnen og skaper betennelse der. Sistnevnte betennelse gir seg ikke, og man vet enda ikke hva som faktisk utløser betennelsen første gang. Når betennelsen ikke gir seg vil dette tilslutt ødelegge både brusk og ben.

Betennelsen er en grunnleggende mekanisme vi er avhengig av. Hadde vi vært foruten ville selv små bakteriene som gir deg en kvise blitt et stort problem. Samtidig kan betennelser være en stor plage, til og med en fiende hvis den blir kronisk. Vi vil ha et immunforsvar som utløser betennelser kun når det er nødvendig, og som ikke går amok.

Vi er helt avhengig av betennelser for å kunne reparere skadet vev. Den skal være akutt og forbigående, vi vil absolutt ikke ha for mye av den. Ja, ørebetennelse er smertefullt, men du burde egentlig prise deg lykkelig over at betennelsen ble satt i gang slik at bakteriene ikke fikk gjort så mye ugagn som planlagt. Så ja, betennelse er en slags frenemy – en fiende når den går berserk, men din aller beste venn i nød.

Bloggpost av Ingrid Stenbeck, publisert 10. februar 2017

Vintersesongens største bekymring

En skikkelig snørrete febervarm unge på trappa til barnehagen. To store blå øyne titter skrått opp på deg. Jobben og karrierelivet kaller, men i dag kaller mammaoppgavene. Hjemmekontor neste. Pokker ta denne halsbetennelsen!

Vi kjenner alle konsekvensene av betennelsen. Hovne mandler, snørr som renner som oppkjørte skiløyper fra nesa til minstemann og feber. Velkjente og hatede konsekvenser, men allikevel elskede konsekvenser av at vårt immunforsvar jobber på høygir for å gjøre oss friske.

Først en betennelsesforklaring: Se for deg vevet som en eng med et høyt tre, i treet sitter to speidere med kikkert. Nede på enga går det andre speidere. De er alle på utkikk etter inntrengere. På veien nedenfor er det en stri strøm av biler med passasjerer av ulik type. De ulike passasjerene er ulike type blodceller, røde blodceller og blå immunceller, veien de er på er en blodåre.

siste-forsok

I det en utkikker får øye på noe unormalt, roper han ut. Han roper på mange språk og roper om hjelp på flere ulike måter. Veien blir breiere slik at strømmen av biler med mennesker blir større. De som gjenkjenner kallesignalet kommer seg ut av veien og inn på enga. Samtidig drar en utkikker fra engen av sted til en kontrollsentral (lymfeknute) for å finne bedre forsterkninger. Stadig flere folk kommer til engen fra veien, alle er av samme type og alle er blå.

immunologi-2

De blå menneskene som er tilstede klarer sammen å bekjempe inntrengerne.

Samtidig i en lymfeknute i nærheten:

immunologi-3

På bestilling, med oppskrift på hvilken inntrenger som er tilstede, går ulike folk i lymfeknuten sammen for å lage det perfekte våpenet mot inntrengeren. Angriperen slippes ut i blodet og vil være i blodårene i hele kroppen, også der hvor inntrengeren er. Angriperen produsert i lymfeknuten kalles antistoff.

Slik jobber immunforsvaret. En bakterie eller noe annet uønsket kommer inn i vevet. I vevet er det faste celler som holder utkikk. De finnes i flere ulik typer. Noen er celler som oppdager inntrengeren, spiser litt av den og gir beskjed videre i systemet at det er uønskede gjester tilstede. Disse kalles makrofager. Beskjeder som sendes fra makrofager og cellene i blodåreveggen er pyrogene cytokiner (blant annet IL-1 og IL-6) som fører til feber. De gir også økt produksjon av CRP i lever og frislipp av leukocytter fra beinmargen.

Andre utkikkere er dendrittiske celler. Når de har oppdaget inntrengeren drar de avgårde til lymfeknuten for å rekruttere spesialiserte celler og danne antistoff mot denne inntrengeren. I lymfeknuten vil en T celle hjelpe en B celle å lage antistoff.  Dette skjer ved at B cellen modnes til en plasmacelle som lager antistoff og sender dette ut i blodet.  For å lage nok antistoff behøver prosessen celledelinger, og det er denne økningen i celleantall som gir hovne lymfeknuter. Produksjonen av antistoff skjer etter «bestilling» ut ifra inntrengerens design.

Når beskjeden om inntrengere gis, vil dette også føre til at blodårene får større diameter, det skjer en vasodilatasjon. De blir også mindre tette, slik at det blir lekkasje ut i vevet. Dette er årsaken til hevelsen som oppstår ved betennelse.

Cellene som kommer fra blodbanen fra beinmargen og som alltid er tilstede i blodbanen, her illustrert ved små blå mennesker, kalles nøytrofile granulocytter. De er gode til å spise, eller fagocytter, inntrengere, men ikke veldig spesialiserte. De er gode til førstelinjeforsvar.

Så lovpris feberen, et evig bevis på immunforsvarets intense kamp. Klapp i hendene av ungens slappe kropp og rennende nese. Immunforsvaret er på jobb, og du får ha hjemmekontor. Egentlig en god deal.

Bloggpost av Hanna Johannessen, publisert 8. februar 2017