Er leddgikt arvelig?

Leddgikt, også kalt revmatoid artritt, er en relativt vanlig sykdom som rammer litt under 1 % av befolkningen. Det er ikke funnet noe bestemt arvemønster, og den betegnes derfor ikke som en arvelig sykdom. Hva er da grunnen til at det likevel er en klar opphopning av leddgikt i enkelte familier?

Risiko for å utvikle leddgikt består mest sannsynlig av en kombinasjon av flere faktorer, både arvelige faktorer og miljøfaktorer. Det er identifisert flere gener som kan bidra til økt risiko for å utvikle leddgikt, de viktigste av dem er HLA, PTPN22 og STAT4. Flere av de sykdomsassosierte variantene av disse genene er også ganske utbredte i den friske befolkningen, og det tyder på at de har eller har hatt en evolusjonær fordel. Det kan for eksempel ha vært infeksjoner der de med et spesielt aktivt immunforsvar har hatt størst evne til å bekjempe mikrobene og overleve, og dermed har disse genene blitt ført videre selv om de også gir en økt risiko for å utvikle autoimmun sykdom.

HLA-gener (human leucocyte antigen) koder for proteiner som hjelper immunsystemet å skille mellom egne og fremmede proteiner. T-celler klarer ikke å gjenkjenne fremmede virus eller bakterier på egenhånd, men må ha hjelp fra kroppens celler. Det skjer ved at kroppscellene spiser inntrengeren, og fester små biter av den på HLA-proteiner som sitter på celleoverflaten. Disse bitene blir identifisert av T-celler, og en immunrespons starter. HLA-molekyler finnes i alle virveldyr.

Det finnes to varianter av HLA-molekyler, klasse I og klasse II. Byggesteinene i proteiner er aminosyrer. HLA-klasse I består av to kjeder av aminosyrer kalt α-kjede og β2-mikroglobulin. HLA-klasse II består også av to kjeder, kalt α-kjede og β-kjede. Ytterst på molekylene dannes det en grop der de kan binde fragmentene som skal vises fram til T-cellene. Slike stoffer eller fragmenter som kan aktivere immunsystemet kan enten komme fra fremmede mikroorganismer eller fra kroppens egne celler. Aminosyresammensetningen i og rundt gropa kan ha individuelle variasjoner, og det gjør at de ulike HLA-molekylene kan ha litt ulike egenskaper for binding av fragmenter. Den store individuelle variasjonen er gunstig for populasjonen, fordi det gjør den mer robust mot nye sykdommer. Ved stadig nye infeksjoner vil stor HLA-diversitet øke sannsynligheten for at det alltid vil være noen i populasjonen som har HLA-molekyler som kan binde antigenpeptidene til nye mikrober.

Studier tyder på at det er klasse II-genet HLA-DRB1 som gir størst disposisjon for leddgikt. Det koder for en variant av β-kjeden i et HLA klasse II-molekyl. Det er flere varianter av dette genet som er assosiert med sykdom, blant annet to som heter DRB1*04:01 og DRB1*04:04. Variasjonen i aminosyresammensetningen i gropa kan endre HLA klasse II-proteinenes evne til å binde fragmenter, og dermed starte unormale immunresponser.

Et annet gen som er sterkt assosiert med flere autoimmune sykdommer, blant annet leddgikt, er PTPN22 (protein tyrosine phosphatase non-receptor type 22). Det koder for et protein som bidrar til regulering av B- og T-celleaktivitet, så når det blir endret kan man få endret B- og T-cellerespons. For eksempel får man ikke skrudd av aktiverte T-celler eller fjernet T-celler som reagerer på kroppens egne celler i stedet for fremmede elementer.

STAT4-genet koder for en transkripsjonsfaktor, det vil si et protein som binder seg til DNA for å øke eller hemme produksjon av ulike proteiner. STAT4 er viktig for å starte og regulere T-celleresponser.

Leddgikt er altså ikke en arvelig sykdom, men det finnes flere risikogener som øker sannsynligheten for at man utvikler sykdommen. Selv om varianter av disse genene er sterkt assosiert med sykdom, er de også veldig utbredte i normalbefolkningen slik at man ikke nødvendigvis blir syk selv om man har dem. Foreløpig kan man derfor ikke bruke disse markørene klinisk. Håpet er at videre forskning vil gjøre det mulig å bruke genetiske markører til å screene for og diagnostisere leddgikt, og beregne den enkeltes prognose og respons på spesifikke behandlinger.

Blogginnlegg av Ane Aasmo Finne, publisert 8. mars 2017

Verdenskrigen som ikke kjempes

Det er ikke ofte norske helsemyndigheter driver skremselspropaganda, men i revidert statsbudsjett for 2016 foreslo regjeringen at 5 millioner kroner skulle gå til en nasjonal kampanje mot antibiotikaresistens. Kampanjen er nå i full gang og filmen på Helsedirektoratets facebookside ble sett nærmere 100 000 ganger i løpet av de første 24 timene. Til tross for dette, er det vanskelig å merke at noe dramatisk er på gang. Hvor er panikken, folkeopprørene og gatedemonstrasjonene? Hvor er de skrikende folkemengdene som krever handling? Nå.

På trikken sitter Ola Nordmann og diskuterer konsekvensene av Trumps valgseier med en nikkende sidemann. Engasjementet er til å ta og føle på. Det er ikke måte på hvor alvorlige konsekvenser dette vil kunne ha for ethvert menneske på denne kloden. Full krise. IS og terror. Det kan bli krig.

Det er estimert at andre verdenskrig kostet 72 millioner mennesker livet. En helt ufattelig mengde menneskeliv. Dette tilsvarer 7 år med dødsfall som følge av antibiotikaresistente mikroorganismer fra 2050.

Hver type antibiotika virker på en spesiell måte. Noen hemmer stoffomsetningen i bakteriene; nukleinsyresyntesen, proteinsyntesen eller celleveggsyntesen, mens andre kan påvirke permeabilitetsforholdene i bakterienes cellemembran. Som regel angripes et enzym i bakterien slik at den ikke lenger klarer å overleve eller formere seg.

Dessverre finnes det tilsynelatende et forsvar mot ethvert angrep. I utgangspunktet virker en type antibiotika på en gruppe bakterier, mens andre bakterier har en gensammensetning som gjør dem motstandsdyktige mot antibiotikaen. Dessverre kan bakterier utveksle arvestoff med hverandre og dermed overføre resistens fra en bakterietype til en annen. Ved antibiotikabruk vil man drepe mange bakterier, men ikke de som er resistente mot medisinen. De gjenlevende bakteriene er dermed kvitt mye av den harde konkurransen om plass og ressurser og vil få en voldsom oppblomstring.

Utvikling av antibiotikaresistens hos bakteriene er intet annet enn en oppvisning av Darwins hjertebarn, evolusjonen. En bakterie kan dele seg hvert 20. minutt. Overforbruk av antibiotika skaper et miljø som selekterer ut de bakteriene med resistensegenskaper. Denne seleksjonen skjer skremmende raskt, hele tiden. Dermed fremdyrkes de resistente egenskapene og overføres mellom bakterietypene. Antibiotikaen slutter å fungere, hva så?

Moderne medisin uten antibiotika er som en Iphone uten internett. Den kan ikke sende mail, snappe, sjekke instagram eller scrolle gjennom siste agurknytt på nettavisen. Tilsvarende hemmet blir moderne medisin uten antibiotika. Kirurgi og organtransplantasjoner, kreftmedisin, ortopedi og infeksjonsmedisin er alle avhengig av at antibiotika fungerer, slik at ikke bakteriene får overtaket.

Bønder putter antibiotika i dyrefôr for å forebygge sykdom. Indiske fabrikker produserer antibiotika og slipper avfallsstoffene urenset ut i det omkringliggende miljøet. Leger skriver ut antibiotika mot forkjølelse og pasienter slurver med etterlevelsen. Den en gang så lovende og revolusjonerende mirakelmedisinen Alexander Fleming oppdaget i 1928 er i fritt fall. Den post-antibiotiske epoken er en virkelighet vi ikke vil oppleve. Barn vil igjen dø av lungebetennelse. Vi vil få urinveisinfeksjon som dreper. Uhelbredelig tuberkulose.

Fra spøk til antibiotikaresistens. Det er alvor. Ifølge tall fra Statista dør 19 000 mennesker årlig av terror, mens 700 000 dør hvert år av multiresistente bakterier, og dette er bare starten. Britiske myndigheter spår at multiresistente mikroorganismer vil drepe 10 millioner mennesker per år innen 2050. Dette er mer enn kreft og diabetes til sammen. Likevel spanderer google på seg 273 millioner treff om du søker på «terror», men bare drøyt 5 millioner om du søker på «antibiotic resistance». Folkets tale er klar. Bekymringen om antibiotikaresistens gis ikke den rettmessige samfunnsplass den fortjener.

Ola Nordmann burde kanskje heller diskutert antibiotikaresistensens skremmende utvikling på trikken. Trump er president i maksimalt åtte år, skadene han gjør vil etter all sannsynlighet være mulig å rette opp. Resistensutvikling er en mindre reversibel prosess. Det er en krevende snuoperasjon vi har foran oss, men la oss kjempe krigen nå, mens den enda lar seg vinne. Hvis ikke risikerer vi å bli generasjonen som kastet bort et av de viktigste medisinske gjennombruddene i historien. Det er ikke bare vi som kommer til å lide av det, men alle generasjoner etter oss.

Skrevet av Hallvard Bjørkelund, publisert 6. februar 2017