Kategorier
Allergi

Allergier i et nøtteskall

Illustrasjon: Sigurd Zha

Tittelen «Et dødelig kyss» høres nesten ut som noe du ville funnet I dårlig husmorporno. Men dette var faktisk tittelen i The Telegraph da en 15 år gammel jente døde av en allergisk reaksjon etter å ha blitt kysset av kjæresten. 

Når jeg gikk I barnehagen husker jeg at guttene og jentene pleide å erte hverandre ved å si at vi var allergiske mot guttelus og jentelus. Hadde 5 år gamle meg lest (eller fått høytlest) denne artikkelen, ville diagnosen min uten tvil vært sentrert rundt denne guttelusen som jenta måtte ha fått i seg. I senere tid har jeg heldigvis lært at guttelus og jentelus ikke finnes. Til tross for dette var 5 år gamle meg fortsatt inne på riktig spor. «Noe» må ha utløst reaksjonen.

Dette «noe», kom fra peanøttsmørbrødet som kjæresten hadde spist noen timer før kysset. Det viser seg nemlig at peanøtter er en svært vanlig kilde til allergiske reaksjoner.

Mens intoleranser og forgiftninger skyldes mangel på enzymer eller inntak av toksiner, skyldes allergier en feilaktig aktivering av immunsystemet. Utløseren er et protein som kalles et allergen. Det finnes mange typer allergener og de kan finnes i både insektbitt, dyrehår og planteprodukter. For å kunne utløse en reaksjon er det nødvendig for allergenet å komme på innsiden av kroppen. Her vil hud, luftveier og slimhinner være utsatte områder.

Når allergenet først har kommet seg inn i kroppen, er derimot immunreaksjonen svært lik for mange allergier. Generelt sett kan allergiske reaksjoner grupperes som de IgE-medierte og de IgE-uavhengige. I kroppen er IgE et antistoff som har en sentral rolle i bekjempelsen av parasitter. De fleste akutte allergiske reaksjoner er avhengige av IgE. Dette gjaldt også jenta med nøtteallergien.

Kroppen oppdager allergenet ved at det binder seg til reseptoren til en B-celle. B-cellene tilhører kroppens adaptive immunsystem og vil etter hjelp av Th-cellene begynne å produsere IgE som er spesifikt rettet mot allergenet. Binding av IgE til allergenet fører til utskillelse av betennelsesmolekyler fra mastceller, en type forsvarscelle i vevet. Dette utløser en kraftig systemisk reaksjon. Kroppen går i akutt forsvarsmodus der blodårene utvides og luftveier smalnes. Følgene vil være livstruende blodtrykksfall sammen med pustebesvær.

Illustrasjon: Sigurd Zha

At spormengder av en ussel peanøtt kan ta knekken på immunsystemet til jordas mest intelligente skapning er veldig absurd. Hva er hensikten til denne kraftige reaksjonen?

I tillegg til betennelsesmolekylene vil binding av allergen til IgE føre til utskillelse av en rekke enzymer fra mastcellene. Forsøk med mus har vist at disse enzymene kan bryte ned en rekke insekt- og slangegifter. Det kan derfor tenkes at allergireaksjonen opprinnelig har vært et forsvar mot fremmede toksiner.

Ettersom insektgifter, slangegifter og parasitter ikke lenger er en hverdagslig sak, er det lett å fokusere på de negative sidene av IgE. I det moderne samfunnet er allergier et voksende problem. En av grunnene er at vi har blitt bedre til å undersøke oss for allergier. Men dette er likevel ikke nok til å forklare den årlige oppgangen. Er det økt antall nye menneskeskapte molekyler som har ført til reaksjoner i immunsystemet, eller har vi blitt for renslige for at immunsystemet skal fungere optimalt?

Her har undersøkelser vist en økt forekomst av allergier hos folk i byer sammenlignet med folk på landet. Dette har gitt opphav til “hygieneteorien” som går ut på at fraværet av mikrober i miljøet gjør at immunsystemet ikke «lærer» godt nok hva det skal reagere mot.

Fortsatt er mange av mekanismene bak allergi et mysterium. Men ved å forstå allergier, kan man også forstå hvordan immunsystemet vårt fungerer. Det er både en hard nøtt for forskerne å knekke, samtidig som det er et hverdagslig problem for noen uheldige få.

Med tanke på det siste er det kanskje lurere å spare snickersen til etter tinderdaten.

Blogginnlegg av Sigurd Zha, publisert 15 februar 2019.

Andre kilder:

Robert A. Wood, Food allergies for dummies

Anne Spurkland, Immun – kroppens evige kamp for å overleve

Kategorier
Ukategorisert

Snørr og slim – bare plagsomt?

Vi opplever det hver høst. På skolen, jobb, eller på trikken rundt oss hører vi gjentatte snufs, host og nys. Vinteren er på vei, og med den kommer en ny runde forkjølelser. Den ubehagelige, tette følelsen i hodet, den konstant rennende eller tette nesa, og den såre halsen. Hva er det kroppen egentlig holder på med når vi blir forkjølet?

Selve ordet – forkjølelse – er både korrekt og villedende på samme tid. Det er korrekt i den forstand at det å bli kald øker risikoen for å bli syk, men galt i den forstand at å bli kald er en nødvendighet for å bli det. Det som skjer når du en morgen går fra frisk og rask, til neste morgen å være tett og snørrete, er en plagsom påminnelse om et immunforsvar som holder deg i live hver eneste dag. Spesielt knytter du særlig kjennskap til et av førstelinjeforsvarene kroppen din har satt opp, nemlig slim.

Det finnes mange ulike og topptrente soldater på innsiden av kroppen vår, klare til å sloss for harde livet om en inntrenger skulle melde sin ankomst. Likevel, det aller beste er om inntrengerne aldri kommer så langt. Her kommer slimet på banen.

En forkjølelse er et angrep på kroppen fra virus – bittesmå inntrengere bestående kun av arvestoff, og som regel en beskyttende kappe av protein. Virusinntrengerne ser på våre celler som fabrikker de kan utnytte for å oppnå sitt mål: å lage flere kopier av seg selv. I cellene våre finner virus maskineriet de behøver for å gjøre nettopp det. Det første inntrengeren må gjøre er derfor å innta cellen.

Virus er avhengig av våre cellers maskineri for å kunne kopiere seg selv.

Vanligvis ligger det et lag med slim på overflaten som kler luftveiene våre, nettopp for å forhindre inntrengerne i å innta fabrikkene. Sett at du en tidlig vinterdag går ut i kulda, og går til trikken. Den kalde lufta gjør at slimhinnen i luftveiene tørker ut, og det blir mindre slim. I tillegg synker temperaturen i nesa raskt. Ved et fall i kroppstemperatur på en til to grader, synker temperaturen i nesa med seks grader. Seks grader kaldere enn kroppstemperatur passer de ørsmå inntrengerne helt ypperlig, faktisk er det akkurat den temperaturen de vil ha når de skal lage nye kopier av seg selv.

I løpet av dagen tar du i dørhåndtak, puster inn luften du deler med mennesker rundt deg, og vandrer kanskje til og med inn i et minuttferskt nys. Slimet er ikke lenger tilstrekkelig beskyttende, og temperaturen er blitt virusoptimal. Slimhinnen er nå nærmest blitt til en virusinkubator, og forkjølelsen er et faktum.

Ved å produsere mer slim blir jobben tøffere for virus.

Kroppen reagerer så med å masseprodusere slim. De topptrente forsvarerne på innsiden er i gang med å utrydde trusselen som allerede er inne, men nesten like viktig er det å forhindre at skuta fortsetter å ta inn vann. Ved å teppelegge slimhinnene med et tykt, seigt lag, så iherdig at du stadig vekk må snyte vekk overskuddet, blir jobben til nye inntrengere vanskeligere. I tillegg kommer trangen til å nyse, enda et av kroppens forsøk på å kaste ut de uønskede leieboerne.

Å nyse hjelper også viruset å spre seg. De nye viruspartiklene blir kastet ut i omverdenen, og smitter til nye individer.    

Bloggpost av Herman Müller-Nilssen, publisert 13. februar 2019

Kategorier
Ukategorisert

Benmargstransplantasjon: blir du frisk som en fisk eller er det en risk?

Noen sykdommer gjør at man kan trenge ny benmarg. Benmargen er en blodfabrikk. Alle blodcellene våre dannes fra stamceller i benmargen.  

 I 1956 gjennomførte Dr. E. Donnall Thomas den første vellykkede benmargstransplantasjonen i Cooperstown, New York. Han overførte frisk benmarg mellom to eneggede tvillinger. Dette var starten på en viktig og livreddende metode som legene fortsatt bruker i dag.

Hva er egentlig benmarg?
Det finnes to typer benmarg – gul og rød. Den gule benmargen består av fettvev som fyller hulrommet i knoklene våre, mens den røde inneholder selvfornyende stamceller som gir opphav til blodceller. I den røde benmargen, som vi finner i de flate knoklene, skjer det derfor kontinuerlig celledeling. Stamceller kan bli til røde og hvite blodceller, samt blodplater. Røde blodceller frakter oksygen rundt til kroppen, deriblant hjernen og musklene. Hvite blodceller er viktige for å bekjempe infeksjoner og er en del av immunforsvaret vårt. Blodplater trenger kroppen for å kunne stoppe blødning. 
Cellene i benmargen er ditt livs forsvar, og uten dem vil du dø- hvis ikke du får behandling.

Hvordan få ny benmarg?
Du kan få benmarg av deg selv, eller fra andre.  Dersom du skal få din egen benmarg, renser man først ut stamceller fra blodet eller benmargen og fryser dem. Deretter drepes immunforsvarscellene i kroppen din (cellegift) før man fører den rensede benmargen tilbake. Litt som å «filtrere og rengjøre ditt eget system». Dette kaller man også for «Autolog transplantasjon». Du kan også få benmarg fra andre, som frivillig ønsker å donere. Da er det viktig at du og donoren har så like vevstypegener som overhodet mulig for at kroppen din ikke skal frastøte den nye benmargen. Denne form for transplantasjon kalles for «Allogen transplantasjon». Etter at du har fått ny benmarg tar det flere dager/opptil uker før du har laget nok nye hvite blodceller. Dermed kan vanlige bakterier gjøre deg dødssyk.

5 dager med gift; naken og ubeskyttet
Cellegiftkuren etter transplantasjonen innebærer ikke bare at du lettere blir forkjølet eller får infeksjoner- det betyr rett og slett at du kan dø når som helst. Andres bakterier kan potensielt være dødelige for deg i en slik situasjon, men også dine egne bakterier kan bli din verste fiende.

Fordi du er så sårbar etter benmargsoverføringen, må du ligge på isolat på sykehuset i flere dager. På isolat blir du skjermet fra bakterier rundt deg, men også omverdenen. Til tross for en vellykket benmargstransplantasjon, er det ikke gitt at du vil fortsette livet på samme måte som før. Ikke bare har kroppen fått ordentlig juling, både mentalt og fysisk, men det kan også oppstå komplikasjoner etter en benmargstransplantasjon fra en donor.

Komplikasjoner – Utslett, tørre slimhinner og leverproblemer
En farlig komplikasjon når man har fått en allogen transplantasjon er GVHD –«Graft versus host disease». Immuncellene i benmargen fra donoren kjenner ikke igjen cellene rundt seg, for donorcellene befinner seg nå plutselig i din kropp. De nye immuncellene går derfor til angrep på dine celler. Denne sykdommen kan gi deg utslett i huden, øyeproblemer og tørre slimhinner i både munn, mage-tarm kanalen og i skjeden. GVHD kan også angripe indre organer og i verste fall være dødelig.
En benmargstransplantasjon kan altså være årsaken til at pasienten er live, men ikke nødvendigvis frisk!

Hva kan du gjøre? Her finner du svaret:
Gi blod, bli benmargsdonor og redd liv!
https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/det-norske-benmargsgiverregisteret

Kategorier
Ukategorisert

Forelsket i gener

Forelskelse. Det er lite som kan føles så fantastisk og håpløst på samme tid. Hvorfor har du blitt forelsket i akkurat ham? Noe av svaret kan faktisk være knyttet til genene våre.

Uten navn

Vi mennesker er utstyrt med forskjellige gener, og noen av disse koder for molekyler som heter HLA. Disse molekylene sitter på utsiden av cellen og fungerer som et «kikkhull» inn i cellene. Alt av kjente og ukjente stoffer kan binde seg til HLA. Hvis HLA inneholder fremmede stoffer vil det kunne aktivere kroppens forsvar.

Blant folk finnes HLA i veldig mange utgaver, men hver av oss har kun tolv ulike varianter av HLA.

Det finnes uendelig mange forskjellige bakterier og virus, og derfor er det viktig å ha størst mulig variasjon i HLA-molekylene, slik at mange trusler kan gjenkjennes og elimineres.

Vi arver halvparten av genene våre fra mor, og resten fra far. Vi vil at barna våre skal være godt forberedt i møte med ulike sykdommer.  Det er ting som tyder på at vi velger partnere med HLA-molekyler forskjellige fra oss selv på grunn av dette. Hvordan er det mulig?

Vi har forskjellige preferanser når det kommer til partnervalg. Noen tiltrekkes av mennesker med blondt hår, andre foretrekker brunt. Hva om vi i tillegg til disse ytre faktorene tiltrekkes av usynlige molekyler en potensiell partner skiller ut?

Vi har omtrent 400 forskjellige typer luktreseptorer i nesen, disse gjør oss i stand til å skille mellom mange ulike lukter. Reseptorene er direkte koblet med hjernen, noe som gir mulighet for en umiddelbar respons ved stimuli. Du har kanskje opplevd selv hvordan en lukt kan få gamle minner og følelser til å blusse opp igjen, helt uten annen påvirkning? Forskere tror vi blir kan bli tiltrukket av potensielle partneres lukt, avhengig av hvilke HLA-molekyler personen har.

gener f

Som art er vi tjent med å ha stor variasjon i sammensetningen av HLA. Det gjør at noen alltid vil være godt rustet til å takle nye sykdoms-fremkallende faktorer enn andre.

Hver og en av oss ønsker selvsagt å få barn med best mulig immunforsvar. Da er det viktig at barna arver mest mulig varierte HLA-molekyler.

Enkelte forsøk tyder på at fruktbare kvinner som ikke er påvirket av hormonell prevensjon tiltrekkes i større grad av partnere med HLA-molekyler forskjellig fra dem selv. Dette kan være for å sikre at et potensielt avkom kan ha best mulig sjanse til å overleve i en verden som stadig utsettes for nye truende sykdommer.

Kanskje vi ikke velger partner så fritt som vi tror?

På en annen side har enkelte forsøk også pekt på at kvinner påvirket av hormonell prevensjon kanskje i større grad tiltrekkes av partnere med likere sammensetning av HLA. Hvorfor er det slik?

Ved bruk av hormonell prevensjon lures kroppen til å tro den er gravid, og det kan tenkes at behovet for familie og trygghet dermed står sterkere enn drivkraften for å finne seg en partner.

En annen grunn til at HLA-molekyler kan påvirke partnervalg kan kanskje være fordi noen sykdommer som videreføres med genene våre ikke slår ut før et likt sykdomsgen arves fra begge foreldre.

Dersom vi velger partnere vi er i slekt med, øker sjansen for slike sykdommer. En person med ulike HLA-molekyler kan være en forsikring om at partner ikke er i slekt.

Partnervalg hos mennesker er vanskelig å studere, men forsøk på mus tyder på at mus kan skille mellom HLA-molekyler (HLA kalles MHC hos mus).

Aldri før har det vært så mange ufrivillig single og barnløse som i dagens samfunn. Vi bruker p-piller, timevis på å skrubbe oss i dusjen, rulle oss i deodorant, og dynke oss i parfyme. Lurer vi oss selv? Kanskje det hadde vært mer gunstig å møtes ustelte på et treningssenter, gjerne med bind for øynene. La lukten styre.

Blogginnlegg av Sina, publisert 4. februar, 2019

Kategorier
Om kurset

Studentblogg 2019

Det selvvalgte emnet MED3054 Immunitet, evolusjonære og pasientnære perspektiv som inngår i ny studieplan for medisin ved Universitetet i Oslo ble avsluttet på fredag 1. februar, 2019.

En gruppe medisinstudenter i tredje studieår, har de siste to ukene fordypet seg i immunologi, snakket med pasienter som har blitt hjulpet av immunterapi, av beinmargstransplanasjon eller som lever med en autoimmune sykdom. Studentene har lest om evolusjon, om transplantasjonsimmunologi, autoimmunitet, betennelse og immunterapi. De har diskutert med hverandre og skrevet hvert sitt blogginnlegg. De fleste av tekstene vil bli publisert på denne bloggen av studentene selv i ukene framover til begynnelsen av mars. Det første innlegget, om soppen fra Hardangervidda ble publisert i dag.

Tekstene er lest og gjennomgått med tanke på faglig innhold av kurslederne, men står ellers for forfatternes egen regning. For de fleste studentene er dette deres første møte med formidling av fagstoff til folk flest.

Takk til pasientene som velvillig har stilt opp og bidratt til kurset med tid, historier og problemstillinger.

Vi håper bloggtekstene kan gi nyttige og inspirerende vinklinger på viktige tema. Legg gjerne igjen kommentarer til forfattere og kursansvarlige, så skal vi forsøke å svare så langt det er mulig.

Bloggpost av Anne Spurkland, publisert 1. februar 2019

Kategorier
Immunologi

Soppen som roer forsvarstroppen

Illustrasjon: Mari Olsen Onsøien

1969 – det samme året som Phillips Petroleum fant olje på norsk sokkel og Neil Armstrong tok det første skrittet på månen, skjedde det et under på Hardangervidda. Et sveitsisk ektepar, Dr. Hans Peter Frey og hans kone, var på “roadtrip”! Og som turister seg hør og bør, fikk de tatt noen jordprøver på turen.

Jordprøver og Harry Potter

Jordprøvene skulle vise seg å inneholde noe som kom til å revolusjonere transplantasjonsmedisin – nemlig Tolypocladium Inflatum. 

Ja, det høres ut som noe Harry Potter kunne sagt mens han viftet med tryllestaven sin. Tolypocladium Inflatum er en muggsopp som produserer stoffet ciklosporin. Ciklosporin gjør at kroppen kan “tolerere” å motta en annen persons organ. 

Illustrasjon: Mari Olsen Onsøien

Gaven som avvises   

Transplantasjon er å erstatte et ødelagt organ med et som er nytt og friskt. Organet må doneres fra en levende eller nylig avdød giver. 

Alt fra små celler i bukspyttkjertelen til store organer som leveren kan transplanteres. 

I restitusjonsfasen etter transplantasjonen er det mange som opplever avstøtning. Mottakerens immunforsvar forsøker å kvitte seg med det fremmede organet, og reaksjonen kan bli så kraftig at organet må fjernes.

T-celler og opprustning

Immunsystemet er kroppens forsvar mot alt fremmed. For eksempel virus, bakterier eller celler fra andre personer. Se for deg at alle cellene i kroppen din har ditt personnummer på overflaten. En slags strekkode som viser at de tilhører samme kropp. Hvis immunforsvaret oppdager noe i kroppen som mangler, eller har et annet personnummer enn kroppens egne celler, vil det gå til angrep. 

Spesialstyrken i immunforsvaret består blant annet av T-celler. Det er disse cellene som forårsaker størst skade når det kommer til transplantasjon. Vi skiller mellom T-hjelpeceller og T-drepeceller. 

T-hjelpecellene er en del av etterretningen. De innhenter informasjon som angår immunforsvaret. Hvis de oppdager noe muffens, varsler de resten av forsvarstroppen ved å skille ut signalstoffer. 

T-drepecellene er en del av innsatsstyrken. De er i stand til å tilintetgjøre inntrengere. 

Ett av stoffene T-hjelpecellene skiller ut, bidrar til at T-drepecellene kan multiplisere seg og bli mange. De får da en stor nok tropp til å kunne kvitte seg med den ubudne gjesten.  

Illustrasjon: Mari Olsen Onsøien

Sopp er topp? 

Stoffet som soppen fra Hardangervidda produserer, ciklosporin, hemmer T-hjelpecellene sin produksjon og utskillelse av signalstoffer. Forsvarstroppen blir dermed ikke varslet, og T-drepecellene får ikke satt i gang masseproduksjon av seg selv. 

Utfordringen er at ciklosporin hemmer både nyttige og unyttige immunreaksjoner i kroppen. De som bruker medisinen er derfor svært sårbare for infeksjoner og andre sykdommer. I tillegg er det observert en  lang rekke uheldige bivirkninger som hjertebank, høyt blodtrykk og hårtap ved bruk av ciklosporin. Medikamentet er også vist å være giftig for nyrene ved høye doser. 

Forskere verden over, prøver å finne nye medikamenter som bare demper immunforsvarets angrep på det nye organet. Hvem vet – kanskje et lykketreff som en jordprøve er starten på et nytt eventyr?

Kategorier
Autoimmunitet

I krig mot kroppen

Alle trenger en bestevenn. En som skjønner deg, som støtter deg når du har et problem, hjelper deg når du trenger hjelp, står opp mot fienden din og beskytter deg mot skader. Men når vennen din vender deg ryggen og begynner å kjempe mot deg, har du fått ditt livs verste fiende.

Immunsystemet er din venn som beskytter deg mot angrep utenfra. Immunforsvarets jobb er å gjenkjenne fremmedlegemer, bakterier og virus og angripe dem. MEN av og til blir immunsystemet forvirret. Det klarer ikke å skille mellom kroppens egne celler og inntrengere. Et forvirret immunsystem går til angrep på de friske cellene og ødelegger vevet i den kroppen det skulle forsvare. Dette gir autoimmune sykdommer.

Crohns sykdom er en kronisk betennelsessykdom i tarmen. Tenk deg at hele tarmen din er betent. Fra rumpa og innover er du hoven, rød og varm. Det er vondt å sitte. Vondt thumbnail_IMG_8016[1]å gå på do. Du har vondt i magen. Du orker ikke å spise. Du kan ha blod i avføringen. Aldri har du vært så slapp som nå.

Og Når du går på do vet du aldri hvor lenge du blir sittende? … mobilen din må du alltid ha med for å spille på et spill, og på morgen kan du lese en avis.

Betennelse er vanligvis godt ment, det er kroppens immunsystem som har satt den i gang, for å beskytte kroppen mot fremmede, skadelige stoffer og mikrober. Men får du Crohns sykdom går ikke betennelsen over. Crohns er en autoimmun sykdom. Betennelsen kan ramme hele ditt fordøyelsessystem. De betente tarmcellene sliter med å oppta næringsstoffer, slik at den maten som kommer inn viathumbnail_IMG_8017[1] munnen din, raskt passerer ut av kroppen din uten at du tar opp de næringsstoffene du trenger. Derfor vil pasienter oppleve sykdomsfølelse og vekttap. Pasienter kan få nedsatt matlyst. Siden hjernen og tarmen fungerer sammen, kan pasientene bli ekstra stresset. Er du en matglad person og trives med matlaging? Nå kan det bli vanskelig å spise alle typer mat og enda verre blir det når maten fordøyes.

Årsaken til Crohns sykdom er fortsett ukjent. Gener (arvestoffet) spiller en rolle. Er du blant de ytterst få som har et NOD2-gen som har mutert (har forandring i arvestoffet), øker også sjansen for å trekke taperloddet i Crohns-lotteriet. NOD-2 er proteiner i tarmceller som gjenkjenner mikrober. Det gjør at tarmcellene lettere kan bekjempe bakteriene på en kontrollert måte. Røyking dobler risikoen for Crohns, og infeksjoner kan være utløsende faktor. Men den endelige årsaken til utvikling av sykdommen er altså det forvirrede immunsystemet.

Kan et forvirret immunsystem komme til sans og samling igjen?

Det er fortsatt ikke mulig å bli kvitt sykdommen. Det brukes sterke immundempende medisiner og anti-inflammatoriske midler som demper immunforsvarets aktiviteter. Ved behandling av Crohns sykdom brukes biologisk medisiner som TNF-alfa hemmere for å redusere betennelsesreaksjonen i tarmen. Slik behandling minsker betennelsen og de verste symptomene dempes. Men ulempen ved langvarig bruk av immundempende medisiner at du blir mer utsatt for infeksjoner og får et immunforsvar med dårligere evne til å forsvare kroppen din.

Det gjenstår mye arbeid for å finne en behandling som helbreder sykdommen, men en gang skal en klok lege finne en kur. Hvem vet? Kanskje blir det meg??

Bloggpost av Nora Faiyez, publisert 7. mars 2018

Kategorier
Allergi

Peanøtt Problemet

En liten nøtt kan bli en stor fiende

Se for deg at du sitter på flyet, du skal reise til Syden på ferie. Mens du sitter der og venter på at flyet skal lette, kommer det en beskjed over høyttaleren, «vi har en passasjer ombord som er allergisk mot peanøtter. Vi ber derfor alle passasjerer om å la være å åpne pakker som inneholder nøtter». Å nei tenker du, du hadde lyst til å kose deg med litt chilinøtter på reisen. Men hvordan kommer egentlig dine chilinøtter til å påvirke en som sitter i nærheten av deg?

Bli med nå på et tankeeksperiment. Du bestemmer deg for å ignorere beskjeden og åpner chilinøttposen. I det du åpner posen virvler det mikroskopiske peanøttbiter og støv opp i lufta. Gunnar, en 25 år gammel mann, som sitter to rader foran deg, er allergisk mot peanøtter. Helt uvitende om at det er fare på ferde, trekker han inn pusten og de mikroskopiske peanøttbitene følger med. Nede i lungene setter peanøttbitene seg ned på celleoverflaten.

I kroppen til Gunnar, er det mange ulike typer immunceller med ulike oppgaver. En type immuncelle er B-celler, som har som oppgave å produsere antistoffer. En måte å se for deg dette på er å tenke på B-celler som fabrikkarbeidere. Disse arbeiderne lager hver sin type drone, som kan gjenkjenne en bestemt form. Bertil er en B-celle som har spesialisert seg på å lage droner, som kan oppdage peanøttproteiner. Dronene hans reiser rundt i blodet. Plutselig oppdager de fienden i lungene til Gunnar. De griper fast til peanøttproteinet og signaliserer til de andre immuncellene at det er fare. Det er spesielt en type immuncelle, som skiller ut histamin, som tilkalles først. Histaminenes oppgave er å utvide blodkarene og gjøre de mer gjennomtrengelige, slik at immunceller kan komme seg raskt frem til åstedet. Hos Gunnar frigjøres det så mye histamin, at betydelig væske begynner å lekke ut i lungevevet. Dette fører til at det blir vanskelig å puste og blodtrykket faller. Gunnar har fått en alvorlig allergisk reaksjon og trenger adrenalinsprøyte umiddelbart.Peanøtt

Allergi har blitt et stadig økende problem, spesielt i land med høy velstand. En av grunnene som kan ha bidratt til denne økningen, er at vi utsettes for altfor lite bakterier. Vi møter på færre bakterier nå enn før, på grunn av endret livstil, medisinsk fremgang og hygieniske tiltak. Problemet er at immunsystemet vårt trenger å bli eksponert for mange ulike stoffer, både farlige og trygge, for å kunne utvikle seg. Når små barn smaker på ulike typer mat, lærer kroppen seg å tolerere det. Det viser seg at barn som introduseres for peanøtter før ettårs alderen, har mindre sannsynlighet for å utvikle allergien. Annen forskning tyder på at vanlig fødsel og amming kan hindre utvikling av allergi generelt. Dette er fordi babyen kommer i kontakt med flere bakterier på denne måten. Så neste gang barnet ditt prøver å spise litt jord, slapp av, dette er en del av immunsystemets utdanning.

Heldigvis gikk det bra med Gunnar. Han fikk adrenalinsprøyta si i tide, men flyet måtte nødlande i Danmark. Allergi er ofte ganske plagsomt og utfordrende, men for peanøttallergikere kan det også være skummelt, spesielt for de som reagerer kraftig. Mange av de som reagerer spesielt sterkt er avhengig av et peanøttfritt miljø. Det er ikke bare å stoppe eget inntak, men hindre at andre spiser det i nærheten av seg.

Noen allergikere har opplevd å bli kastet av fly på grunn av sin allergi til peanøtter, flyselskapet kunne ikke garantere en nøttefri flytur. Men hadde ikke verden blitt et bedre sted, om vi kunne ha øynene åpne for menneskene rundt oss og vise litt hensyn? Det er vel ikke så ille, å la være å åpne den chilinøttposen!

Bloggpost av Sherin Jennes, publisert 5. mars 2018

 

Kategorier
Kreft

En dobbeltagent i kroppen!

Hva gjør kroppen når den blir forrådt av sine egne?

 Å få kreft er som å ha en dobbeltagent i kroppen. De andre cellene ser på kreftcellen som en venn og en del av fellesskapet, helt til den plutselig dolker dem i ryggen. Den slutter å følge de vanlige spillereglene og begynner å dele seg uhemmet. Før man vet ordet av det er det ikke bare én fiende blant oss, men flere tusen! Immunforsvaret vårt skal ta knekken på bakterier, virus og andre fremmede farer, men hva gjør kroppens etterretningstjeneste når fienden er blant våre egne? Dobbeltagenten er god til å gjemme seg, og ofte trenger vi hjelp til å finne den.

Normalt kjenner immunforsvaret igjen uønskede gjester ved at de har fremmede molekyler på overflaten. Når immuncellene binder seg til disse, fører det til aktivering av forsvaret og gjør at vi kan gå til angrep mot for eksempel bakterier. Dersom immuncellene hadde bundet seg til molekyler på kroppens egne celler, ville kroppen ha angrepet seg selv. Det er strengt kontrollert at dette ikke skal skje. Hvordan har det seg da at forsvaret vårt kan gå til angrep mot en kreftcelle, en av våre egne celler som i virkeligheten er en dobbeltagent?

Kreftcellen vender ryggen til fellesskapet fordi den har gått gjennom en såkalt «malign transformasjon». Vi har blitt forrådt, og dobbeltagenten har nå sin egen agenda – den muterer og begynner å få nye og egne molekyler på overflaten, såkalte kreftspesifikke antigener. Mutasjoner forekommer hyppig i kreftceller og den lager endrede proteiner som kroppens etterretningstjeneste kan gjenkjenne. Kreftcellen kan også begynne å overuttrykke gener som vanligvis er lite uttrykt, eller lage såkalte «fusjonsproteiner». Alt dette gjør at etterretningstjenesten kan gjenkjenne dobbeltagenten og sende kroppens tropper til angrep. De kan tvinge kreftcellen til å begå selvmord eller stikke hull på den, og kroppen får én forræder mindre å hanskes med.

Immunforsvaret er, til tross for dette, ikke alltid nok for å stoppe en kreftutvikling. Kreftcellene deler seg for og er gode til å gjemme seg. Eksempelvis kan de slutte å produsere kreftspesifikke antigener, og de kan skille ut stoffer (cytokiner) som hemmer immunforsvaret. Resultatet er at troppene våre ikke mobiliseres slik de burde, og kreften får overtaket.

Når vi ikke selv klarer å bekjempe fienden, trenger vi hjelp utenfra. Immunterapi går ut på å stimulere immunforsvaret til å angripe og forkaste svulsten. En type immunterapi det forskes på er «dendrittisk cellevaksine». Dendrittiske celler er viktige for å aktivere immunforsvaret. De ligger på lur og rapporterer alt som ser mistenkelig ut. Mange kreftantigener er like i samme typer svulster – med andre ord har dobbeltagentene fellestrekk. Disse likhetstegnene brukes i vaksinen ved at dendrittiske celler tas ut av blodet, lastes med slike antigener og føres tilbake til blodet igjen. De dendrittiske cellene vil deretter rapportere om mistenkelige celler og føre til at forsvaret vårt kan angripe kreftcellene de tidligere ikke klarte å finne.

Kroppen vår har egne mekanismer for å oppdage og angripe fiender, selv når det er våre egne celler som har forrådt oss. Immunforsvaret får ikke alltid overtaket og trenger ofte hjelp. Fremtidige immunterapeutiske behandlinger som kan gi immunforsvaret en slik hjelpende hånd kan være løsningen, og mange behandlinger ser lovende ut. Med bedre etterretningstjeneste og et mer aktivert forsvar, vil vi kanskje kunne utslette dobbeltagent-kreftcellene og sikre seieren en gang for alle.

Bloggpost av Fredrikke Wolff, publisert 2. mars 2018

 

 

Kategorier
Vaksine

Én, to, tre – SNØBALLKRIG!

Det er vinter, en årstid for lek og moro ute i snøen. Ungene bygger snøborger og leker snøballkrig.

Inne i varmen med en kaffekopp i hånden, vurderer venninnen min om hun skal ta den omtalte vaksinen mot livmorhalskreft (HPV vaksinen). Som de fleste vet, vet også min venninne at vaksiner er nyttige fordi de beskytter oss mot visse sykdommer. Men usikker på hvordan de egentlig fungerer, vet hun ikke om HPV vaksinering er noe hun burde gjennomføre. Nå passer det å tenke på vaksine som immunforsvarets forberedelse til snøballkrig:

Immunsystemet deler vi gjerne opp i to: et medfødt og et vi bygger opp gjennom livet. Eller sagt på en annen måte, et førstelinjeforsvar og en spesialstyrke. Og formålet med vaksinering er å trene opp spesialstyrken vi finner i snøborgene (lymfeknutene). På denne måten forbereder vi forsvaret vårt på kamp mot diverse sykdommer.

Øvelse gjør mester. Dette stemmer for ganske mange ting: musikkinstrument, matematikk, matlaging og mye mer. Det stemmer også for immunforsvaret vårt. I vaksinen er det hele eller deler av bakterier eller virus (mikrober), men de er gjerne svekkede eller døde. Noen ganger kan det også være giftstoffer fra bakterier. Ved HPV vaksinering er det snakk om virus.

HPV vaksinen injiseres med en sprøyte, noe som er den vanligste måten vaksinering pågår. En sjelden gang gis vaksiner som en drikkevaksine. Vi eksponerer oss altså for disse mikrobene med vilje, og gir dem lov til å lage egne snøballer inni oss. Men er ikke hele poenget med vaksinering å unngå sykdom?

Til enhver tid finnes det immunceller i kroppen vår som holder utkikk, som gir alarm hvis de oppdager inntrengere. Etter at man har tatt en vaksine vil immuncellene møte på disse mikrobene, og mange av immuncellene vil umiddelbart gå til angrep. Noen vil derimot dra tilbake til borgen hvor de ber om hjelp. Der rekrutteres det enda flere immunceller.

Siden inntrengeren kommer fra en vaksine er det stor sjanse for at man ikke har blitt syk av mikroben tidligere. Akkurat som om man skulle havnet i en snøballkrig, hvor man begynner å lage snøballer etter at kampen har startet, bruker immuncellene i snøborgen litt tid (ofte noen dager) på å ruste opp. Opprustet og «fit to fight», stormer de ut av borgen med sitt aller viktigste våpen: antistoff. Antistoffer binder seg til mikrobene, og virker som merkelapper. Merkelappene gjør det enklere for de andre cellene å hurtig vite hva de skal angripe.

Når kampen er over blir de fleste borte. Men noen blir igjen, hukommelsescellene. Deres hovedoppgave er å gjenkjenne mikrober som tidligere har prøvd å angripe kroppen. Disse cellenes evne til å huske og gjenkjenne kalles for immunologisk hukommelse.

Fordelen med at immunforsvaret har et minne er at neste gang samme type mikrobe prøver å angripe vil hukommelsescellene respondere mye raskere, og samtidig hurtig rekruttere flere immunceller. Det vil derfor også produseres antistoff raskere. I denne snøballkrigen vil det ligge mange snøballer (antistoffer) klare. Slik at ved et angrep kan man handle umiddelbart, samtidig som at flere snøballer kan lages og kastes.

Immunforsvarets egenskap til å huske er grunnen til at vaksinering kan beskytte oss. Og det er nettopp derfor vaksiner må inneholde mikrober. For bare på denne måten vil det være mulig for immunforsvaret å klare å gjenkjenne de samme mikrobene senere.

HPV gir oftest kjønnsvorter, men noen typer kan gi livmorhalskreft. Når venninnen min da lurer på om hun burde vaksinere seg, er det egentlig veldig lett å svare: «Ja, det bør du. Du har vel ikke lyst på kreft?».

Bloggpost av Mong Binh Lam, publisert 28. februar 2018