Kroppen – den ultimate læremester

Dersom hjernen vår var så enkel at vi kunne forstå den, ville vi vært for dumme til å forstå den. Dette ordtaket illustrerer hvor fantastisk kompleks og genial menneskekroppen er. Vi utgjør scenen for utallige finurlige samspill hver eneste dag, hvorav flesteparten ikke en gang er kjente for oss.

Kroppen er altså en oppsetning som selv den beste teatersjef bare kan drømme om å gjenskape. Derfor virker det selvsagt at vi forsøker å bli inspirert av, eller enda bedre; stimulere, kroppens egne systemer når vi skal bekjempe sykdom.

De siste årene har det blitt rettet mer fokus mot nettopp dette – vi forsøker å fremstille legemidler som etterligner hvordan kroppen selv responderer ved sykdom. Et eksempel er såkalt immunterapi – som er i vinden som kreftbehandling. Et annet er biologiske medisiner, som skiller seg fra vanlige medikamenter ved at de fremstilles fra levende celler eller vev. Dette kan være mikroorganismer som virus og bakterier, eller organer og vev fra dyr og planter.

Biologiske medisiner tar sikte på å forhindre betennelser. Betennelse er en tilstand som nok er kjent for de fleste. Selv om det oppleves som et onde, er det faktisk kroppens måte å behandle seg selv på. En normal betennelsesreaksjon vil føre til uskadeliggjøring av inntrengeren, og normalt også reparasjon av skaden i vevet.

Det finnes likevel betennelsesreaksjoner som i seg selv fører til skade og sykdom. Det hender nemlig at kroppens eget immunforsvar feiltolker kroppens egne celler som inntrengere, og dermed setter i gang en betennelsesreaksjon for å nøytralisere trusselen. Dette kalles autoimmunitet, og er grunnen til at pasienter med for eksempel leddgikt opplever kroniske betennelser. Med biologiske medisiner vil vi altså hemme eller blokkere spesifikke trinn i denne betennelsesprosessen.

Disse medisinene har bidratt til store fremskritt i behandlingen av flere autoimmune sykdommer, deriblant leddgikt. Biologiske medisiner er på ingen måte en homogen gruppe legemidler, og virkningsområdene varierer i stor grad.

Flere av medisinene inneholder spesialdesignede forsvarsstoffer lik de kroppen selv bruker – såkalte antistoffer. Antistoffer er en viktig del av vårt naturlige immunsystem, og spiller for eksempel en viktig rolle for funksjonen av vaksiner. Det er antistoffer som binder seg til fremmede stoffer i kroppen, og de får i gang en immunrespons. Remicade og Humira er eksempler på biologiske medikamenter som består av spesialdesignede antistoffer. De er faktisk sammensatt av spesielt utplukkede antistoffdeler fra både mus og menneske, for å få den nøyaktige virkningen vi er ute etter. I motsetning til kroppens egne antistoffer, som binder fremmedstoffer, hemmer disse et viktig stoff i betennelsesprosessen, TNF-alfa. Optimalt sett får man dermed ikke betennelser – de stoppes på halvveien.

Et paradoks med slik behandling er imidlertid at kroppen kan utvikle antistoffer mot antistoffene i medisinen. Dette skjer dersom kroppen oppfatter de tilførte stoffene som fremmede. Når vi tar en vaksine ønsker vi en slik reaksjon for å bli immun mot den aktuelle sykdommen. Dette ønsker vi naturlig nok ikke ved bruk av biologiske medikamenter, da dette potensielt kan nøytralisere effekten av legemidlet. I verste fall kan dette medføre livstruende reaksjoner på medisinen. Derfor er man nøye i oppfølgingen av pasientene som bruker denne type medisiner.

Denne problemstillingen illustrerer en ugjendrivelig sannhet som preger all vitenskap: For hver ny oppdagelse, åpenbares nye spørsmål. Dette er ikke mindre sant for legevitenskapen, som befatter seg med den uendelig avanserte menneskekroppen. Likevel er det meningsfullt å oppdage nye prosesser og mekanismer, særlig når vi kan sette prosessene i arbeid for å bedre menneskers livskvalitet. Kroppen selv går legevitenskapen en høy gang hva gjelder behandling av sykdom. Vi har allikevel tatt det viktigste steget på veien – vi har skjønt at vi har uendelig mye å lære!

Bloggpost av Siri Hernes Flatmark, publisert 6. mars 2017

Selvskadingssykdommene

På barneskolen gikk jeg i klasse med tre jenter som het Andrea – kort sagt skapte det en hel del forvirring. Det ble til at de ble hetende Andrea L, Andrea ÅS, og Andrea MS. Så, en sommer etter jeg kom tilbake fra en ferie fri for Andreaer, var det plutselig bestemt at Andrea MS skulle kalles for Andrea M.

”Hvorfor det?” spurte vi selvfølgelig.

”MS er en sykdom”, sa læreren.

Slik hørte jeg altså om MS, multippel sklerose, for første gang. Det var ikke før jeg startet på medisinstudiet at jeg forsto hvordan flere sykdommer, sammen med MS, går under en større sekkebetegnelse. Et fremmedord for mange: Auto-immunitet. En kommer over det i blogginnlegg, tabloidaviser og familieselskap: Diabetes type 1, cøliaki, psoriasis, leddgikt, multippel sklerose – de er alle auto-immune sykdommer. Noen har det fra de er født, noen fra tidlig skolealder, og bestemødre sliter med leddgikt først oppe i 70-årene.

Auto-immun sykdom; auto og immun: Auto, fra gresk, betyr ”selv”. Immunitet beskriver immunforsvaret, kroppens spesialiserte beskyttelse. Immunforsvaret har flere roller i kroppen enn å verge mot virus og bakterier. Det er en slags politistyrke, bestående av hvite blodlegemer, som passer på at alt er som det skal. De er celler i likhet med resten av kroppens byggeklosser, men er mobile, og kjører rundt på kroppens motorveier, blodårene. De fleste celler i kroppen er utstyrt med projektormolekyler som til enhver tid skal presentere hva som foregår inne i cellen. Dersom noe virker galt, kan de hvite blodlegemene drepe den mistenkelige cellen. Den syke cellen får signaler som setter i gang en kontrollert selvoppdelingsprosess, og på ryddig vis er den ute av verden.

Celledød på denne måten er helt vanlig, og sentralt for et gjennomgående prinsipp i alle kroppens systemer: homeostase, eller likevekt. Dersom et system tipper over homeostasevippen, vil en slik skjevhet kunne ha store konsekvenser. Ved en auto-immun sykdom dør for mange av kroppens friske celler, og det er de hvite blodlegemene som har skylda. Hvorfor dette skjer, er ganske sammensatt. Samspillet i kroppen er uhyre komplisert og nyansert. Historien er heller ikke nødvendigvis slutt etter man har blitt stemplet med en auto-immun diagnose. Flere andre komplikasjoner kan oppstå med auto-immunitet som bakteppe.

Det forskes på hvorvidt det er mulig å kartlegge gener som gjør oss mer utsatt for auto-immunitet – noe som har vist seg å være en utfordrende oppgave. Det er spesielt en subgruppe blant de hvite blodlegemene som spiller en sentral rolle her: T-cellene. Det er blant annet disse politibetjentene som sjekker projektormolekyler på enhver celle i kroppen. Eksempelvis kan en forandring i denne sjekken være med på å forklare hvordan tidligere nevnte multippel sklerose oppstår.

Hjernens celler skal i utgangspunktet ikke sette i gang noen immunreaksjon. Likevel kan det tenkes at det tilfeldigvis er noen celler der som er i stand til det. Langs hjernens ledningssystem sitter det beskyttende celler som isolerer de elektriske signalene. Den auto-immune reaksjonen i multippel sklerose skjer ved at disse cellene angripes og dør. Vanligvis vil det ikke være noen T-celler i hjernen som skaper noen auto-immun utvikling, men dersom en infeksjon kommer seg hit, vil den normalt lokke flere hvite blodlegemer til seg. Det kan da også trigge en respons mot hjernens isoleringsceller.

I det store bildet er kroppen et tilsynelatende godt system, men dersom en dykker ned på molekylnivå, er det svært mye som avgjøres av tilfeldigheter, og får ringvirkninger oppover i systemet. Det er ikke store sannsynligheter det er snakk om, men dette gjelder flere velkjente sykdommer hos folk vi møter i dagliglivet. Usannsynlige ringvirkninger som kan få ditt politi til å vendes mot deg slik at du innvendig skader deg selv.

Bloggpost av Jørgen Foyn Nørstebø, publisert 27. februar 2017.

Immun mot seg selv

Vi ønsker oss et godt immunsystem der immuncellene beskytter mot skumle inntrengere som bakterier, virus og sopp. Det du kanskje ikke er klar over, er at immunforsvaret kan sammenlignes med et tveegget sverd; det kan hugge i to retninger.

Det er en bestevenn som beskytter deg mot angrep utenfra, men som også har tilgang til de sårbare organene inne i kroppen. Hvis vennskapet skjærer seg og immunsystemet vender deg ryggen, kan det derfor bli din verste fiende. Da er det ikke bare mikrober som utsettes for angrep, men også kroppens egne celler. Dette fenomenet kalles autoimmunitet og kan få katastrofale følger hvis det ikke behandles. Men hvorfor utvikles autoimmunitet? Det kreves mange og kompliserte forklaringer for å gi svar på spørsmålet. En av årsakene til autoimmunitet kan være at en del av immunsystemet, T-cellene, ikke har nok kompetanse til å gjøre jobben sin.

Immunsystemet er en arbeidsplass der oppgavene er fordelt på ulike celletyper som jobber sammen mot et felles mål: å beskytte kroppen mot skade fra inntrengere. T-cellene kan ses på som en slags ledere i systemet. De kan selv angripe celler som er infisert av mikroorganismer, men i tillegg er de viktige for å igangsette en immunrespons ved å gi signal til andre immunceller om at de skal starte krig mot det de har oppfattet som fremmed og farlig i kroppen.

Hvis T-cellene tar feil og forveksler kroppens egne proteiner med dem som stammer fra skumle bakterier, utvikles autoimmunitet. Da innstiller systemet seg på angrep mot kroppen selv. Og et angrep fra immunsystemet kan få katastrofale konsekvenser og gi blodmangel, leddgikt eller diabetes.

For at de skal få en så viktig sjefsstilling i kroppens immunforsvar, må T-cellene først fullføre utdanning i thymus. Dette organet ligger like bak brystbeinet og er sentralt i lymfesystemet vårt. Immuncellene utgjør en liten, men viktig del av blodet, og som resten av blodcellene, utvikles T-cellene først i beinmargen. Når de blir store nok, sendes de hjemmefra for å starte på thymusskolen. Et av de viktigste læreplanmålene her er å bli kjent med hvilke proteiner kroppens egne celler lager. En moden T-celle skal ikke reagere på proteiner som naturlig hører hjemme i kroppen. Hvis den ferdigutdannede T-cellen stimuleres, vet den derfor at det er et fremmed og potensielt farlig stoff den har kommet i kontakt med.

Etter fullført utdanning skal en T-celle mestre to oppgaver. Den skal kunne fange opp farlige inntrengere og starte angrep på disse, og den skal unngå immunreaksjon når den kommer i kontakt med kroppens egne proteiner. Svikter den på det første punktet, blir vi fortere syke og har vanskelig for å komme oss gjennom infeksjoner. Har T-cellen problemer med det andre punktet, øker sannsynligheten for autoimmunitet.

Thymusskolen er nådeløs. T-celler som havner under strykgrensa på eksamen, må dø. Strykprosenten er enorm, og det er bare ca. 3 % av de som skrives inn i skolen, som overlever og kan komme ut i jobb utenfor thymus. Men ingen læresteder, heller ikke thymusskolen, er feilfrie. Og det hender at en og annen T-celle klarer å jukse seg gjennom eksamen selv om den er skeptisk til, og kan starte en immunrespons mot, et av kroppens egne proteiner. Immunsystemet er heldigvis så velregulert at det finnes mekanismer som kan fange opp og tilintetgjøre disse inkompetente juksemakerne. Det er når flere systemer svikter samtidig, at det virkelig er grunn til bekymring.

Du bør lovprise immunsystemet ditt for evnen det har til å beskytte mot farer. Men jo flere komponenter et system består av, desto flere muligheter er det for at noe går galt. Og jo tettere du knytter deg til noen, desto mer utsatt og sårbar er du når de vender deg ryggen. Så sett pris på immunsystemet, i hvert fall så lenge det spiller på samme lag som deg.

Bloggpost av Hanna Sandrib, publisert 17. februar 2017

Menneskekroppens Donald Trump

Autoimmunitet – når kroppens forsvar mot terrorister slår feil.

Trump undertegnet fredag 27.1.2017 en ny innvandringsavtale kalt ”Beskyttelse av landet mot at utenlandske terrorister kommer inn i USA”. Men det har vist seg at også mennesker med opphold- og arbeidstillatelse ikke får lov til å komme inn, og dermed blir dette et angrep på folk som hører til i USA. Dette har skapt reaksjoner i USA og verden rundt.

Immunsystemet er kroppens svar på å hindre ”terrorister” å komme inn og gjøre skade. Det er visse likhetstrekk mellom det som nå skjer i USA og det som skjer i kroppen når immunforsvaret kommer ut av balanse og begynner å angripe seg selv. Dette angrepet på seg selv kalles autoimmunitet og er årsak til mange sykdommer. Når det, som i USA, er slik at celler som egentlig hører til kroppen, og dermed skal ha lov til å oppholde seg der, ikke lenger får lov av immunsystemet å være der, så blir vi syke.

Vi har mange autoimmune sykdommer. Noen av de vanligste er leddgikt, diabetes type 1 og psoriasis. Her har immuncellene gått til krig mot henholdsvis leddene, cellene som lager insulin og huden. Kroppens immunceller kan tenkes på som passkontrollører. De befinner seg i blodet og vevet, og hver gang de treffer noen så ber de dem om å vise frem passet sitt. Det vi her tenker på som passet er egentlig strukturer på overflaten til cellen. Cellene som tilhører kroppen får godkjent passet sitt, og får fortsette å være i kroppen, slik som at amerikanere får lov til å komme inn i og oppholde seg i USA. Derimot vil virus og bakterier ha fremmede pass som ikke blir godkjent av passkontrollørene.

I og med at virus og bakterier ofte kommer som store grupper så skjønner kroppen at de må øke beredskapen. Derfor lager de mange flere immunceller, noe som kan tenkes på som at de åpner mange flere passkontroller på flyplassen, slik at ingen klarer å lure seg unna. Finner immuncellene en bakterie eller et virus så vil de anholde dem og til slutt drepe dem, slik at de ikke får påført større skade på kroppen. Dette er et nøye regulert system, der det er en viktig og vanskelig oppgave å filtrere kroppens ”terrorister” fra kroppens egne celler.

Noen ganger gjør kroppens passkontroll feil! De tror at celler som egentlig tilhører kroppen er terrorister. Når passkontrollørene får se passet til disse cellene, så skjer samme prosess som når ”terrorister” kommer. Dette kan tenkes på som at Trumps forbud også rammer de som har fått grønt kort. Han ønsker å utestenge alle disse menneskene fordi han er redd for at de skal være inntrengere, når de fleste av de i realiteten er fredelige borgere som ønsker å arbeide. Når disse cellene som egentlig er en del av kroppen blir anholdt og drept av kroppens passkontrollører, så vil deres arbeidsoppgaver ikke bli utført og kroppen blir syk.

Altså er oppgaven like utfordrende for kroppen som for Trump når det gjelder å forstå hvem som er terrorister. Hva skjer egentlig når kampen mot det onde også omfatter noe av det gode? I kroppen blir det er innvendig selvmord. Hva det fører til i USA gjenstår derimot å se.

Bloggpost av Lise Wessel Larsen, publisert 15. februar 2017.