Snørr og slim – bare plagsomt?

Vi opplever det hver høst. På skolen, jobb, eller på trikken rundt oss hører vi gjentatte snufs, host og nys. Vinteren er på vei, og med den kommer en ny runde forkjølelser. Den ubehagelige, tette følelsen i hodet, den konstant rennende eller tette nesa, og den såre halsen. Hva er det kroppen egentlig holder på med når vi blir forkjølet?

Selve ordet – forkjølelse – er både korrekt og villedende på samme tid. Det er korrekt i den forstand at det å bli kald øker risikoen for å bli syk, men galt i den forstand at å bli kald er en nødvendighet for å bli det. Det som skjer når du en morgen går fra frisk og rask, til neste morgen å være tett og snørrete, er en plagsom påminnelse om et immunforsvar som holder deg i live hver eneste dag. Spesielt knytter du særlig kjennskap til et av førstelinjeforsvarene kroppen din har satt opp, nemlig slim.

Det finnes mange ulike og topptrente soldater på innsiden av kroppen vår, klare til å sloss for harde livet om en inntrenger skulle melde sin ankomst. Likevel, det aller beste er om inntrengerne aldri kommer så langt. Her kommer slimet på banen.

En forkjølelse er et angrep på kroppen fra virus – bittesmå inntrengere bestående kun av arvestoff, og som regel en beskyttende kappe av protein. Virusinntrengerne ser på våre celler som fabrikker de kan utnytte for å oppnå sitt mål: å lage flere kopier av seg selv. I cellene våre finner virus maskineriet de behøver for å gjøre nettopp det. Det første inntrengeren må gjøre er derfor å innta cellen.

Virus er avhengig av våre cellers maskineri for å kunne kopiere seg selv.

Vanligvis ligger det et lag med slim på overflaten som kler luftveiene våre, nettopp for å forhindre inntrengerne i å innta fabrikkene. Sett at du en tidlig vinterdag går ut i kulda, og går til trikken. Den kalde lufta gjør at slimhinnen i luftveiene tørker ut, og det blir mindre slim. I tillegg synker temperaturen i nesa raskt. Ved et fall i kroppstemperatur på en til to grader, synker temperaturen i nesa med seks grader. Seks grader kaldere enn kroppstemperatur passer de ørsmå inntrengerne helt ypperlig, faktisk er det akkurat den temperaturen de vil ha når de skal lage nye kopier av seg selv.

I løpet av dagen tar du i dørhåndtak, puster inn luften du deler med mennesker rundt deg, og vandrer kanskje til og med inn i et minuttferskt nys. Slimet er ikke lenger tilstrekkelig beskyttende, og temperaturen er blitt virusoptimal. Slimhinnen er nå nærmest blitt til en virusinkubator, og forkjølelsen er et faktum.

Ved å produsere mer slim blir jobben tøffere for virus.

Kroppen reagerer så med å masseprodusere slim. De topptrente forsvarerne på innsiden er i gang med å utrydde trusselen som allerede er inne, men nesten like viktig er det å forhindre at skuta fortsetter å ta inn vann. Ved å teppelegge slimhinnene med et tykt, seigt lag, så iherdig at du stadig vekk må snyte vekk overskuddet, blir jobben til nye inntrengere vanskeligere. I tillegg kommer trangen til å nyse, enda et av kroppens forsøk på å kaste ut de uønskede leieboerne.

Å nyse hjelper også viruset å spre seg. De nye viruspartiklene blir kastet ut i omverdenen, og smitter til nye individer.    

Bloggpost av Herman Müller-Nilssen, publisert 13. februar 2019