Immun mot seg selv

Vi ønsker oss et godt immunsystem der immuncellene beskytter mot skumle inntrengere som bakterier, virus og sopp. Det du kanskje ikke er klar over, er at immunforsvaret kan sammenlignes med et tveegget sverd; det kan hugge i to retninger.

Det er en bestevenn som beskytter deg mot angrep utenfra, men som også har tilgang til de sårbare organene inne i kroppen. Hvis vennskapet skjærer seg og immunsystemet vender deg ryggen, kan det derfor bli din verste fiende. Da er det ikke bare mikrober som utsettes for angrep, men også kroppens egne celler. Dette fenomenet kalles autoimmunitet og kan få katastrofale følger hvis det ikke behandles. Men hvorfor utvikles autoimmunitet? Det kreves mange og kompliserte forklaringer for å gi svar på spørsmålet. En av årsakene til autoimmunitet kan være at en del av immunsystemet, T-cellene, ikke har nok kompetanse til å gjøre jobben sin.

Immunsystemet er en arbeidsplass der oppgavene er fordelt på ulike celletyper som jobber sammen mot et felles mål: å beskytte kroppen mot skade fra inntrengere. T-cellene kan ses på som en slags ledere i systemet. De kan selv angripe celler som er infisert av mikroorganismer, men i tillegg er de viktige for å igangsette en immunrespons ved å gi signal til andre immunceller om at de skal starte krig mot det de har oppfattet som fremmed og farlig i kroppen.

Hvis T-cellene tar feil og forveksler kroppens egne proteiner med dem som stammer fra skumle bakterier, utvikles autoimmunitet. Da innstiller systemet seg på angrep mot kroppen selv. Og et angrep fra immunsystemet kan få katastrofale konsekvenser og gi blodmangel, leddgikt eller diabetes.

For at de skal få en så viktig sjefsstilling i kroppens immunforsvar, må T-cellene først fullføre utdanning i thymus. Dette organet ligger like bak brystbeinet og er sentralt i lymfesystemet vårt. Immuncellene utgjør en liten, men viktig del av blodet, og som resten av blodcellene, utvikles T-cellene først i beinmargen. Når de blir store nok, sendes de hjemmefra for å starte på thymusskolen. Et av de viktigste læreplanmålene her er å bli kjent med hvilke proteiner kroppens egne celler lager. En moden T-celle skal ikke reagere på proteiner som naturlig hører hjemme i kroppen. Hvis den ferdigutdannede T-cellen stimuleres, vet den derfor at det er et fremmed og potensielt farlig stoff den har kommet i kontakt med.

Etter fullført utdanning skal en T-celle mestre to oppgaver. Den skal kunne fange opp farlige inntrengere og starte angrep på disse, og den skal unngå immunreaksjon når den kommer i kontakt med kroppens egne proteiner. Svikter den på det første punktet, blir vi fortere syke og har vanskelig for å komme oss gjennom infeksjoner. Har T-cellen problemer med det andre punktet, øker sannsynligheten for autoimmunitet.

Thymusskolen er nådeløs. T-celler som havner under strykgrensa på eksamen, må dø. Strykprosenten er enorm, og det er bare ca. 3 % av de som skrives inn i skolen, som overlever og kan komme ut i jobb utenfor thymus. Men ingen læresteder, heller ikke thymusskolen, er feilfrie. Og det hender at en og annen T-celle klarer å jukse seg gjennom eksamen selv om den er skeptisk til, og kan starte en immunrespons mot, et av kroppens egne proteiner. Immunsystemet er heldigvis så velregulert at det finnes mekanismer som kan fange opp og tilintetgjøre disse inkompetente juksemakerne. Det er når flere systemer svikter samtidig, at det virkelig er grunn til bekymring.

Du bør lovprise immunsystemet ditt for evnen det har til å beskytte mot farer. Men jo flere komponenter et system består av, desto flere muligheter er det for at noe går galt. Og jo tettere du knytter deg til noen, desto mer utsatt og sårbar er du når de vender deg ryggen. Så sett pris på immunsystemet, i hvert fall så lenge det spiller på samme lag som deg.

Bloggpost av Hanna Sandrib, publisert 17. februar 2017

Betennelse – en frenemy?

Du kan sikkert huske følelsen av presset i øret, varmen og smerten. Det kom gjerne om vinteren, sammen med feber og slapphet. Tiden for ørebetennelse. Du husker sikkert også flere andre betennelser, og du husker dem sikkert ikke med glede. Men kanskje du egentlig skal tenke tilbake på dem med et smil om munnen?

De dårlige minnene du har fra opptakten til ørebetennelsen, er klassiske tegn på en betennelse. Det var den romerske legen Cornelius Celsus som omtrent 30 år f.kr. først karakteriserte en betennelse med fire kardinaltegn; varme, smerte, rødhet og hevelse. Funksjonstap har i ettertid blitt det femte tegnet. Disse fem tegnene kjennetegner både små og store betennelser, alt fra en kvise (selv om jeg ikke synes en kvise i pannen gjør at ansiktet mitt mister sin funksjon) til en overtråkket ankel.

Vi omgir oss med farer hver dag, hele tiden. Teoretisk kan vi dele immunforsvaret i to deler; én del vi er født med og én del som utvikler seg i forhold til trusler i omgivelsene våre. Det medfødte immunforsvaret er en slags bakkestyrke født til å angripe når det oppdager noe som kan bety ”fiende”. Det kan være en bakterie eller kroppens eget vev som er skadet. Det ervervete immunforsvaret, det som er i utvikling fra øyeblikket du er født, er en slags spesialstyrke opptrent til å oppdage visse farer som organismen (du) utsettes for fra omgivelsene dine.

Når du får ørebetennelse er det bakterier som har kommet seg inn i mellomøret og lager ugagn. Når du vrikker foten vil bestanddeler i veggene i små blodårer ødelegges. Begge situasjonene leder til utvikling av en betennelse. Bakterier har PAMPer (patogen-assosierte molekylære mønstre) – like utrivelige som pampene i IOC. Skadede blodårer sender ut DAMPer, skade-assosierte molekylære mønstre. PAMPer og DAMPer gjenkjennes av PRR (mønstergjennkjennelsesreseptorer) på immunceller. Når PRR binder enten PAMP eller DAMP settes betennelsesreaksjonen i gang. I begge tilfellene vil blodårene utvides slik at blodtilførselen øker, vi får varme og rødhet. Samtidig vil gjennomtrengeligheten i blodåreveggene øke og det vil sive blodplasma ut i vevet, og i blodplasma har vi hvite blodceller som skal bli med å rydde opp i skaden. Med økt væske i vevet vil vi få en hevelse. Hevelsen på sin side vil trykke på nerveender og vi vil føle smerte.

Betennelse kan være akutt og kronisk. En akutt betennelse er en reaksjon der utløsende årsak er mikroorganismer, som virus eller bakterier, og betennelsens oppgave blir å bekjempe skadelige inntrengere. En kronisk betennelse derimot er en betennelse som har overgått sine egne grenser og gjør vondt verre. En ørebetennelse er en akutt betennelse som avsluttes når inntrengeren, bakterien, er bekjempet og eliminert. Leddgikt er et eksempel på en kronisk betennelsestilstand der immunforsvaret går til angrep på leddhinnen og skaper betennelse der. Sistnevnte betennelse gir seg ikke, og man vet enda ikke hva som faktisk utløser betennelsen første gang. Når betennelsen ikke gir seg vil dette tilslutt ødelegge både brusk og ben.

Betennelsen er en grunnleggende mekanisme vi er avhengig av. Hadde vi vært foruten ville selv små bakteriene som gir deg en kvise blitt et stort problem. Samtidig kan betennelser være en stor plage, til og med en fiende hvis den blir kronisk. Vi vil ha et immunforsvar som utløser betennelser kun når det er nødvendig, og som ikke går amok.

Vi er helt avhengig av betennelser for å kunne reparere skadet vev. Den skal være akutt og forbigående, vi vil absolutt ikke ha for mye av den. Ja, ørebetennelse er smertefullt, men du burde egentlig prise deg lykkelig over at betennelsen ble satt i gang slik at bakteriene ikke fikk gjort så mye ugagn som planlagt. Så ja, betennelse er en slags frenemy – en fiende når den går berserk, men din aller beste venn i nød.

Bloggpost av Ingrid Stenbeck, publisert 10. februar 2017