En dobbeltagent i kroppen!

Hva gjør kroppen når den blir forrådt av sine egne?

 Å få kreft er som å ha en dobbeltagent i kroppen. De andre cellene ser på kreftcellen som en venn og en del av fellesskapet, helt til den plutselig dolker dem i ryggen. Den slutter å følge de vanlige spillereglene og begynner å dele seg uhemmet. Før man vet ordet av det er det ikke bare én fiende blant oss, men flere tusen! Immunforsvaret vårt skal ta knekken på bakterier, virus og andre fremmede farer, men hva gjør kroppens etterretningstjeneste når fienden er blant våre egne? Dobbeltagenten er god til å gjemme seg, og ofte trenger vi hjelp til å finne den.

Normalt kjenner immunforsvaret igjen uønskede gjester ved at de har fremmede molekyler på overflaten. Når immuncellene binder seg til disse, fører det til aktivering av forsvaret og gjør at vi kan gå til angrep mot for eksempel bakterier. Dersom immuncellene hadde bundet seg til molekyler på kroppens egne celler, ville kroppen ha angrepet seg selv. Det er strengt kontrollert at dette ikke skal skje. Hvordan har det seg da at forsvaret vårt kan gå til angrep mot en kreftcelle, en av våre egne celler som i virkeligheten er en dobbeltagent?

Kreftcellen vender ryggen til fellesskapet fordi den har gått gjennom en såkalt «malign transformasjon». Vi har blitt forrådt, og dobbeltagenten har nå sin egen agenda – den muterer og begynner å få nye og egne molekyler på overflaten, såkalte kreftspesifikke antigener. Mutasjoner forekommer hyppig i kreftceller og den lager endrede proteiner som kroppens etterretningstjeneste kan gjenkjenne. Kreftcellen kan også begynne å overuttrykke gener som vanligvis er lite uttrykt, eller lage såkalte «fusjonsproteiner». Alt dette gjør at etterretningstjenesten kan gjenkjenne dobbeltagenten og sende kroppens tropper til angrep. De kan tvinge kreftcellen til å begå selvmord eller stikke hull på den, og kroppen får én forræder mindre å hanskes med.

Immunforsvaret er, til tross for dette, ikke alltid nok for å stoppe en kreftutvikling. Kreftcellene deler seg for og er gode til å gjemme seg. Eksempelvis kan de slutte å produsere kreftspesifikke antigener, og de kan skille ut stoffer (cytokiner) som hemmer immunforsvaret. Resultatet er at troppene våre ikke mobiliseres slik de burde, og kreften får overtaket.

Når vi ikke selv klarer å bekjempe fienden, trenger vi hjelp utenfra. Immunterapi går ut på å stimulere immunforsvaret til å angripe og forkaste svulsten. En type immunterapi det forskes på er «dendrittisk cellevaksine». Dendrittiske celler er viktige for å aktivere immunforsvaret. De ligger på lur og rapporterer alt som ser mistenkelig ut. Mange kreftantigener er like i samme typer svulster – med andre ord har dobbeltagentene fellestrekk. Disse likhetstegnene brukes i vaksinen ved at dendrittiske celler tas ut av blodet, lastes med slike antigener og føres tilbake til blodet igjen. De dendrittiske cellene vil deretter rapportere om mistenkelige celler og føre til at forsvaret vårt kan angripe kreftcellene de tidligere ikke klarte å finne.

Kroppen vår har egne mekanismer for å oppdage og angripe fiender, selv når det er våre egne celler som har forrådt oss. Immunforsvaret får ikke alltid overtaket og trenger ofte hjelp. Fremtidige immunterapeutiske behandlinger som kan gi immunforsvaret en slik hjelpende hånd kan være løsningen, og mange behandlinger ser lovende ut. Med bedre etterretningstjeneste og et mer aktivert forsvar, vil vi kanskje kunne utslette dobbeltagent-kreftcellene og sikre seieren en gang for alle.

Bloggpost av Fredrikke Wolff, publisert 2. mars 2018

 

 

Kreft – den evige kampen

De negative assosiasjonene knyttet til ordet kreft er hos de fleste av hos veldig sterke, og det er ikke uten grunn. I 2016 fikk vi over 32 000 nye tilfeller av kreft og i løpet av samme året tapte over 11 000 mennesker kampen mot den brutale sykdommen. Når så mange som 1/3 av de som får diagnosen ikke overlever, er det et sikkert tegn på at behandlingen må forbedres. Det drives derfor iherdig forskning på området.

I de senere årene har det blitt en økende interesse for hvordan kroppen på egenhånd håndterer sykdommen. Koblingen mellom immunforsvaret og kreft har gitt oss nytt håp om å finne en god behandling. En slik behandling må derfor bygge på at vi har god kunnskap om både kreft, immunforsvaret og deres intrikate samhandling.

Hva er egentlig kreft? De fleste cellene i kroppen formerer seg ved å dele seg i to nye celler. Når cellene deles skal alt arvestoffet kopieres slik at de to cellene får ett sett med arvestoff hver. I denne kopieringsprosessen kan det skje feil slik at arvestoffet endres litt. Dette kalles en mutasjon. De fleste av disse feilene er harmløse og påvirker oss ikke nevneverdig. Om man derimot får en oppsamling av flere feil, eller at feilene skjer på kritiske steder i arvestoffet kan cellen begynne å dele seg ukontrollert. De ukontrollerbare cellene kan da danne en kreftsvulst. Dette kan sammenlignes med hva som skjer hvis oppskriften til en kake endres. Hvis man bare endrer mengden sukker med 2 gram merker ingen forskjell, men om man bytter ut alt sukkeret med salt blir kaken ødelagt.

En kreftcelle er dermed en normal celle som er kommet ut av kontroll, men hvordan skal immunforsvaret vårt gjenkjenne dette? For å svare på det må vi fordype oss i HLA–I molekylet. Alle celler med kjerne har HLA–I molekyler på celleoverflaten. Funksjonen til HLA-I molekylet er å vise immuncellene som patruljerer rundt i kroppen at alt er som det skal. Cellene formidler denne indre status ved å frakte biter av nydannede proteiner ut på celleoverflaten. Proteinbitene fraktes ut sammen med HLA-I molekylet.

Cellens egenproduserte proteiner dannes på grunnlag av arvestoffer og er derfor en god indikator på cellens status. Hvis mutasjoner i kreftcellen endrer disse proteinene vil immunceller registrere det. Etter at kreftcellene er registrert tilkalles andre immunceller for å drepe de skadede cellene. Disse drepercellene kalles CD8+ T-celler. Immunforsvaret mot kreft kan dermed sammenlignes med en kafeeier som er blitt opplyst om at noen av kakene i kafeen hans inneholder salt i stedet for sukker. Han sender derfor ut spesialtrente kakesmakere (T-celler) som er spesielt gode på både å gjenkjenne feilen og å ødelegge de «muterte» kakene.

Denne beskrivelsen av immunforsvaret gir oss et inntrykk av at ingen skadede celler slipper uoppdaget forbi, men slik er det altså ikke. Kreftcellene har tilegnet seg flere metoder for å slippe unna kroppens forsvar. Noen kreftceller velger å ikke uttrykke HLA på overflaten, mens andre uttrykker molekyler som hemmer immuncellene. Andre derimot, produserer signalstoffer som hemmer immunresponsen.

Forskning gir stadig bedre kunnskap om hvordan immunforsvaret normalt oppdager og dreper kreftceller samt hvordan kreftcellene sniker seg unna dette forsvaret. Immunterapi er en ny behandlingsform som baserer seg på denne informasjonen. Så selv om ingen har sluppet jubelen løs helt enda, kan det godt være vi står foran en revolusjon i kreftbehandlingen.

Bloggpost av Marius Lindal, publisert 23. februar 2018

En thymus’ bekjennelser

Hvorfor får hjertet så mye oppmerksomhet?

Hei, jeg heter thymus, noen kjenner meg også som brisselen, og jeg er et lite, nokså ukjent organ i menneskekroppen. Du har ikke hørt om meg, nei? Det er ikke rart. Jeg har aldri vært en av de populære. Jeg er lei av å være i skyggen. Liksom, hallo, jeg er her jeg også! Jeg ligger faktisk både foran og oppå hjertet, så jeg er jo bokstavelig talt over hjertet. I 1961 var det heldigvis en som så meg. Han heter Jaques Miller. Uten hans dedikasjon til å forske på meg, hadde kanskje ingen visst om mine evner.

Der står hjertet og slår med alle sine muskler. Arbeider hardt og er aktiv. Og her står jeg. I dårlig fysisk form. Inaktiv. Bestående for det meste av fett og døde celler.

Men jeg har ikke alltid vært fet. I mine yngre dager var jeg i tipp topp form. Jeg er nemlig helt essensiell for at mennesket skal kunne bekjempe infeksjoner. Hva skjer når man ikke klarer å bekjempe infeksjoner? Jo, da dør man. Det er det som ligger til grunn for den dødelige sykdommen AIDS; HIV-viruset går inn i T-cellene og gjør at de ikke lenger fungerer som de skal slik at systemet kræsjer, immunsvikt. Infeksjonssykdommer som kroppen vanligvis ville ha klart å bekjempe, dreper personer som har utviklet AIDS fordi de ikke lenger har et fungerende immunforsvar. Jaques Miller fjernet thymus hos noen nyfødte mus, og oppdaget at disse musene fikk «AIDS», immunsvikt altså.

T-celler, ja – hva er det? De er selvfølgelig oppkalt etter meg; T står for thymus. T-cellene er blodceller som tilhører immunsystemet, hvite blodceller, som er avhengige av meg for å modnes og få deres funksjon. Har du hørt om sensorer som vurderer kandidatens utseende og dreper de som stryker? I mitt utdanningssystem ansetter jeg slike sensorer. Studentene, thymocyttene, må gjennom en nådeløs eksamen før de kan bli ferdigutdannede T-celler og patruljere rundt i blodet. Strykprosenten er på 98 %. Kroppens immunforsvar er bygd for å gjenkjenne og eliminere det som er fremmed. Dette er viktig for bekjempelse av bakterier og virus som potensielt kan forårsake skade. Dersom studentene har en fasong som gjør at de binder seg for sterkt til «selv»-molekyler, vil de stryke på eksamen hos meg og dø. Derfor trodde alle forskerne i begynnelsen at jeg bare var en gravplass for immunceller.

Hvis det er noen immunceller som klarer å jukse seg gjennom eksamen, og det skjer dessverre, kan man få sykdommer som bl. a. cøliaki, diabetes type 1 og leddgikt. Disse sykdommene kalles for autoimmune sykdommer (auto kommer fra gresk og betyr selv), dvs. at kroppen angriper seg selv. Personer med diabetes type 1 produserer ikke insulin fordi immuncellene går til angrep på de insulinproduserende cellene i kroppen. I få tilfeller oppstår det altså svikt i utdanningssystemet. Alle kan gjøre feil. Trump er blitt president i verdens mektigste land.

Heldigvis har de aller fleste et velfungerende immunforsvar. Heldigvis ble det oppdaget at jeg er mer enn bare en gravplass. Heldigvis har ikke menneskeheten «AIDS», alle sammen.

Du bør takke meg.

Bloggpost av Milan Nguyen, publisert 12. februar 2018

ET CIA-PROGRAM MOT KREFT

Immunterapi – et treningsprogram for immunsystemets instruktører.

«Operation Cyclone» var en av CIAs store suksesser under den kalde krigen. Tidlig på 80-tallet tapte den afghanske mujahedinbevegelsen terreng mot de sovjetiske styrkene. Amerikanerne fryktet at De Røde ville erobre Afghanistan og dermed komme nærmere Den persiske gulf. CIAs strategi var å gi våpen og opplæring til noen utvalgte soldater fra mujahedin som kjente området bedre enn noen amerikaner eller sovjetisk soldat. Disse dro så tilbake til Afghanistan fra treningsleirene i Pakistan og lærte opp utallige lokale soldater. Med amerikanske våpen og kunnskap drev mujahedin de sovjetiske styrkene ut fra sitt hjemland.

Dette er ikke veldig ulikt noe som skjer på sykehus i dag, nemlig immunterapi i form av DC-vaksiner. DC står for dendrittisk celle og kan kalles en av immunsystemets instruktører. Vanligvis sitter de rundt omkring i kroppen og ser etter fremmede elementer. Om de finner noe fremmed drar de til lymfeknutene og starter opplæringen av en horde T-celler, noen av immunsystemets fremste drapsmaskiner. Disse drar deretter ut for å drepe det fremmede.

Om man får kreft er kirurgi, cellegift og stråling vanlig behandling. Men man er ikke garantert å drepe alle kreftcellene, noen få kan gjemme seg og senere gi opphav til nye svulster. Tanken bak DC-vaksinen er å trene opp kroppens egne dendrittiske celler til å lære opp T-cellene slik at de kan drepe det som er igjen av kreften, ikke ulikt CIAs taktikk i Afghanistan.

For å få til dette tar man ut noen spesielle celler fra blodet til pasienten, monocytter, som kan sammenlignes med de utrente mujahedinsoldatene på vei til de pakistanske treningscampene. De «utdannes» så til å bli dendrittiske celler ved hjelp av forskjellige signalstoffer og blir til ferdig utdannede instruktører, klare til å lære opp soldater til krig mot fienden. Det siste de får før avreise er bilder og beskrivelser av fiendens kjennetegn og svakheter. Dette kan være i form av mRNA, en liten «oppskrift» på proteiner kreftcellene har på overflaten. Bevæpnet med dette er de dendrittiske cellene klare til å starte opplæringen og utvelgelsen av de beste av kroppens mangfoldige krigslystne celler. De spesialtrente soldatene sendes så ut i kampen mot kreften.

Så kommer pasienten og får noen enkle stikk i armene, ikke ulikt andre vaksiner man har fått som barn. De utdannede mujahedininstruktørene (de dendrittiske cellene) er på plass og kan starte treningsprogrammet de har lært av CIA (legen). De drar til sine hemmelige treningscamper i fjellene (lymfeknutene) og starter opplæringen av sine våpenbrødre (T-cellene). Ut av treningscampene strømmer soldater, ivrige etter å sloss mot Den røde arme (kreftcellene). Krigen tar til og mujahedin vinner!

Dessverre er det her likhetene stopper. For enda har vi ikke fått laget den perfekte DC-vaksinen som resulterer i at alle kreftcellene blir drept. Men slik som CIA og mujahedin drev de sovjetiske styrkene ut av Afghanistan i 1989 tror og håper jeg vi i fremtiden vil klare det samme i kroppene våre mot kreft!

Bloggpost av Kenneth Eilersten, publisert 9. februar 2018

Immun mot seg selv

Vi ønsker oss et godt immunsystem der immuncellene beskytter mot skumle inntrengere som bakterier, virus og sopp. Det du kanskje ikke er klar over, er at immunforsvaret kan sammenlignes med et tveegget sverd; det kan hugge i to retninger.

Det er en bestevenn som beskytter deg mot angrep utenfra, men som også har tilgang til de sårbare organene inne i kroppen. Hvis vennskapet skjærer seg og immunsystemet vender deg ryggen, kan det derfor bli din verste fiende. Da er det ikke bare mikrober som utsettes for angrep, men også kroppens egne celler. Dette fenomenet kalles autoimmunitet og kan få katastrofale følger hvis det ikke behandles. Men hvorfor utvikles autoimmunitet? Det kreves mange og kompliserte forklaringer for å gi svar på spørsmålet. En av årsakene til autoimmunitet kan være at en del av immunsystemet, T-cellene, ikke har nok kompetanse til å gjøre jobben sin.

Immunsystemet er en arbeidsplass der oppgavene er fordelt på ulike celletyper som jobber sammen mot et felles mål: å beskytte kroppen mot skade fra inntrengere. T-cellene kan ses på som en slags ledere i systemet. De kan selv angripe celler som er infisert av mikroorganismer, men i tillegg er de viktige for å igangsette en immunrespons ved å gi signal til andre immunceller om at de skal starte krig mot det de har oppfattet som fremmed og farlig i kroppen.

Hvis T-cellene tar feil og forveksler kroppens egne proteiner med dem som stammer fra skumle bakterier, utvikles autoimmunitet. Da innstiller systemet seg på angrep mot kroppen selv. Og et angrep fra immunsystemet kan få katastrofale konsekvenser og gi blodmangel, leddgikt eller diabetes.

For at de skal få en så viktig sjefsstilling i kroppens immunforsvar, må T-cellene først fullføre utdanning i thymus. Dette organet ligger like bak brystbeinet og er sentralt i lymfesystemet vårt. Immuncellene utgjør en liten, men viktig del av blodet, og som resten av blodcellene, utvikles T-cellene først i beinmargen. Når de blir store nok, sendes de hjemmefra for å starte på thymusskolen. Et av de viktigste læreplanmålene her er å bli kjent med hvilke proteiner kroppens egne celler lager. En moden T-celle skal ikke reagere på proteiner som naturlig hører hjemme i kroppen. Hvis den ferdigutdannede T-cellen stimuleres, vet den derfor at det er et fremmed og potensielt farlig stoff den har kommet i kontakt med.

Etter fullført utdanning skal en T-celle mestre to oppgaver. Den skal kunne fange opp farlige inntrengere og starte angrep på disse, og den skal unngå immunreaksjon når den kommer i kontakt med kroppens egne proteiner. Svikter den på det første punktet, blir vi fortere syke og har vanskelig for å komme oss gjennom infeksjoner. Har T-cellen problemer med det andre punktet, øker sannsynligheten for autoimmunitet.

Thymusskolen er nådeløs. T-celler som havner under strykgrensa på eksamen, må dø. Strykprosenten er enorm, og det er bare ca. 3 % av de som skrives inn i skolen, som overlever og kan komme ut i jobb utenfor thymus. Men ingen læresteder, heller ikke thymusskolen, er feilfrie. Og det hender at en og annen T-celle klarer å jukse seg gjennom eksamen selv om den er skeptisk til, og kan starte en immunrespons mot, et av kroppens egne proteiner. Immunsystemet er heldigvis så velregulert at det finnes mekanismer som kan fange opp og tilintetgjøre disse inkompetente juksemakerne. Det er når flere systemer svikter samtidig, at det virkelig er grunn til bekymring.

Du bør lovprise immunsystemet ditt for evnen det har til å beskytte mot farer. Men jo flere komponenter et system består av, desto flere muligheter er det for at noe går galt. Og jo tettere du knytter deg til noen, desto mer utsatt og sårbar er du når de vender deg ryggen. Så sett pris på immunsystemet, i hvert fall så lenge det spiller på samme lag som deg.

Bloggpost av Hanna Sandrib, publisert 17. februar 2017

Betennelse – en frenemy?

Du kan sikkert huske følelsen av presset i øret, varmen og smerten. Det kom gjerne om vinteren, sammen med feber og slapphet. Tiden for ørebetennelse. Du husker sikkert også flere andre betennelser, og du husker dem sikkert ikke med glede. Men kanskje du egentlig skal tenke tilbake på dem med et smil om munnen?

De dårlige minnene du har fra opptakten til ørebetennelsen, er klassiske tegn på en betennelse. Det var den romerske legen Cornelius Celsus som omtrent 30 år f.kr. først karakteriserte en betennelse med fire kardinaltegn; varme, smerte, rødhet og hevelse. Funksjonstap har i ettertid blitt det femte tegnet. Disse fem tegnene kjennetegner både små og store betennelser, alt fra en kvise (selv om jeg ikke synes en kvise i pannen gjør at ansiktet mitt mister sin funksjon) til en overtråkket ankel.

Vi omgir oss med farer hver dag, hele tiden. Teoretisk kan vi dele immunforsvaret i to deler; én del vi er født med og én del som utvikler seg i forhold til trusler i omgivelsene våre. Det medfødte immunforsvaret er en slags bakkestyrke født til å angripe når det oppdager noe som kan bety ”fiende”. Det kan være en bakterie eller kroppens eget vev som er skadet. Det ervervete immunforsvaret, det som er i utvikling fra øyeblikket du er født, er en slags spesialstyrke opptrent til å oppdage visse farer som organismen (du) utsettes for fra omgivelsene dine.

Når du får ørebetennelse er det bakterier som har kommet seg inn i mellomøret og lager ugagn. Når du vrikker foten vil bestanddeler i veggene i små blodårer ødelegges. Begge situasjonene leder til utvikling av en betennelse. Bakterier har PAMPer (patogen-assosierte molekylære mønstre) – like utrivelige som pampene i IOC. Skadede blodårer sender ut DAMPer, skade-assosierte molekylære mønstre. PAMPer og DAMPer gjenkjennes av PRR (mønstergjennkjennelsesreseptorer) på immunceller. Når PRR binder enten PAMP eller DAMP settes betennelsesreaksjonen i gang. I begge tilfellene vil blodårene utvides slik at blodtilførselen øker, vi får varme og rødhet. Samtidig vil gjennomtrengeligheten i blodåreveggene øke og det vil sive blodplasma ut i vevet, og i blodplasma har vi hvite blodceller som skal bli med å rydde opp i skaden. Med økt væske i vevet vil vi få en hevelse. Hevelsen på sin side vil trykke på nerveender og vi vil føle smerte.

Betennelse kan være akutt og kronisk. En akutt betennelse er en reaksjon der utløsende årsak er mikroorganismer, som virus eller bakterier, og betennelsens oppgave blir å bekjempe skadelige inntrengere. En kronisk betennelse derimot er en betennelse som har overgått sine egne grenser og gjør vondt verre. En ørebetennelse er en akutt betennelse som avsluttes når inntrengeren, bakterien, er bekjempet og eliminert. Leddgikt er et eksempel på en kronisk betennelsestilstand der immunforsvaret går til angrep på leddhinnen og skaper betennelse der. Sistnevnte betennelse gir seg ikke, og man vet enda ikke hva som faktisk utløser betennelsen første gang. Når betennelsen ikke gir seg vil dette tilslutt ødelegge både brusk og ben.

Betennelsen er en grunnleggende mekanisme vi er avhengig av. Hadde vi vært foruten ville selv små bakteriene som gir deg en kvise blitt et stort problem. Samtidig kan betennelser være en stor plage, til og med en fiende hvis den blir kronisk. Vi vil ha et immunforsvar som utløser betennelser kun når det er nødvendig, og som ikke går amok.

Vi er helt avhengig av betennelser for å kunne reparere skadet vev. Den skal være akutt og forbigående, vi vil absolutt ikke ha for mye av den. Ja, ørebetennelse er smertefullt, men du burde egentlig prise deg lykkelig over at betennelsen ble satt i gang slik at bakteriene ikke fikk gjort så mye ugagn som planlagt. Så ja, betennelse er en slags frenemy – en fiende når den går berserk, men din aller beste venn i nød.

Bloggpost av Ingrid Stenbeck, publisert 10. februar 2017