Stikkord: B-celler

Kategorier
Allergi

Peanøtt Problemet

En liten nøtt kan bli en stor fiende

Se for deg at du sitter på flyet, du skal reise til Syden på ferie. Mens du sitter der og venter på at flyet skal lette, kommer det en beskjed over høyttaleren, «vi har en passasjer ombord som er allergisk mot peanøtter. Vi ber derfor alle passasjerer om å la være å åpne pakker som inneholder nøtter». Å nei tenker du, du hadde lyst til å kose deg med litt chilinøtter på reisen. Men hvordan kommer egentlig dine chilinøtter til å påvirke en som sitter i nærheten av deg?

Bli med nå på et tankeeksperiment. Du bestemmer deg for å ignorere beskjeden og åpner chilinøttposen. I det du åpner posen virvler det mikroskopiske peanøttbiter og støv opp i lufta. Gunnar, en 25 år gammel mann, som sitter to rader foran deg, er allergisk mot peanøtter. Helt uvitende om at det er fare på ferde, trekker han inn pusten og de mikroskopiske peanøttbitene følger med. Nede i lungene setter peanøttbitene seg ned på celleoverflaten.

I kroppen til Gunnar, er det mange ulike typer immunceller med ulike oppgaver. En type immuncelle er B-celler, som har som oppgave å produsere antistoffer. En måte å se for deg dette på er å tenke på B-celler som fabrikkarbeidere. Disse arbeiderne lager hver sin type drone, som kan gjenkjenne en bestemt form. Bertil er en B-celle som har spesialisert seg på å lage droner, som kan oppdage peanøttproteiner. Dronene hans reiser rundt i blodet. Plutselig oppdager de fienden i lungene til Gunnar. De griper fast til peanøttproteinet og signaliserer til de andre immuncellene at det er fare. Det er spesielt en type immuncelle, som skiller ut histamin, som tilkalles først. Histaminenes oppgave er å utvide blodkarene og gjøre de mer gjennomtrengelige, slik at immunceller kan komme seg raskt frem til åstedet. Hos Gunnar frigjøres det så mye histamin, at betydelig væske begynner å lekke ut i lungevevet. Dette fører til at det blir vanskelig å puste og blodtrykket faller. Gunnar har fått en alvorlig allergisk reaksjon og trenger adrenalinsprøyte umiddelbart.Peanøtt

Allergi har blitt et stadig økende problem, spesielt i land med høy velstand. En av grunnene som kan ha bidratt til denne økningen, er at vi utsettes for altfor lite bakterier. Vi møter på færre bakterier nå enn før, på grunn av endret livstil, medisinsk fremgang og hygieniske tiltak. Problemet er at immunsystemet vårt trenger å bli eksponert for mange ulike stoffer, både farlige og trygge, for å kunne utvikle seg. Når små barn smaker på ulike typer mat, lærer kroppen seg å tolerere det. Det viser seg at barn som introduseres for peanøtter før ettårs alderen, har mindre sannsynlighet for å utvikle allergien. Annen forskning tyder på at vanlig fødsel og amming kan hindre utvikling av allergi generelt. Dette er fordi babyen kommer i kontakt med flere bakterier på denne måten. Så neste gang barnet ditt prøver å spise litt jord, slapp av, dette er en del av immunsystemets utdanning.

Heldigvis gikk det bra med Gunnar. Han fikk adrenalinsprøyta si i tide, men flyet måtte nødlande i Danmark. Allergi er ofte ganske plagsomt og utfordrende, men for peanøttallergikere kan det også være skummelt, spesielt for de som reagerer kraftig. Mange av de som reagerer spesielt sterkt er avhengig av et peanøttfritt miljø. Det er ikke bare å stoppe eget inntak, men hindre at andre spiser det i nærheten av seg.

Noen allergikere har opplevd å bli kastet av fly på grunn av sin allergi til peanøtter, flyselskapet kunne ikke garantere en nøttefri flytur. Men hadde ikke verden blitt et bedre sted, om vi kunne ha øynene åpne for menneskene rundt oss og vise litt hensyn? Det er vel ikke så ille, å la være å åpne den chilinøttposen!

Bloggpost av Sherin Jennes, publisert 5. mars 2018

 

Kategorier
Autoimmunitet Betennelse Ukategorisert

Kroppen – den ultimate læremester

Dersom hjernen vår var så enkel at vi kunne forstå den, ville vi vært for dumme til å forstå den. Dette ordtaket illustrerer hvor fantastisk kompleks og genial menneskekroppen er. Vi utgjør scenen for utallige finurlige samspill hver eneste dag, hvorav flesteparten ikke en gang er kjente for oss.

Kroppen er altså en oppsetning som selv den beste teatersjef bare kan drømme om å gjenskape. Derfor virker det selvsagt at vi forsøker å bli inspirert av, eller enda bedre; stimulere, kroppens egne systemer når vi skal bekjempe sykdom.

De siste årene har det blitt rettet mer fokus mot nettopp dette – vi forsøker å fremstille legemidler som etterligner hvordan kroppen selv responderer ved sykdom. Et eksempel er såkalt immunterapi – som er i vinden som kreftbehandling. Et annet er biologiske medisiner, som skiller seg fra vanlige medikamenter ved at de fremstilles fra levende celler eller vev. Dette kan være mikroorganismer som virus og bakterier, eller organer og vev fra dyr og planter.

Biologiske medisiner tar sikte på å forhindre betennelser. Betennelse er en tilstand som nok er kjent for de fleste. Selv om det oppleves som et onde, er det faktisk kroppens måte å behandle seg selv på. En normal betennelsesreaksjon vil føre til uskadeliggjøring av inntrengeren, og normalt også reparasjon av skaden i vevet.

Det finnes likevel betennelsesreaksjoner som i seg selv fører til skade og sykdom. Det hender nemlig at kroppens eget immunforsvar feiltolker kroppens egne celler som inntrengere, og dermed setter i gang en betennelsesreaksjon for å nøytralisere trusselen. Dette kalles autoimmunitet, og er grunnen til at pasienter med for eksempel leddgikt opplever kroniske betennelser. Med biologiske medisiner vil vi altså hemme eller blokkere spesifikke trinn i denne betennelsesprosessen.

Disse medisinene har bidratt til store fremskritt i behandlingen av flere autoimmune sykdommer, deriblant leddgikt. Biologiske medisiner er på ingen måte en homogen gruppe legemidler, og virkningsområdene varierer i stor grad.

Flere av medisinene inneholder spesialdesignede forsvarsstoffer lik de kroppen selv bruker – såkalte antistoffer. Antistoffer er en viktig del av vårt naturlige immunsystem, og spiller for eksempel en viktig rolle for funksjonen av vaksiner. Det er antistoffer som binder seg til fremmede stoffer i kroppen, og de får i gang en immunrespons. Remicade og Humira er eksempler på biologiske medikamenter som består av spesialdesignede antistoffer. De er faktisk sammensatt av spesielt utplukkede antistoffdeler fra både mus og menneske, for å få den nøyaktige virkningen vi er ute etter. I motsetning til kroppens egne antistoffer, som binder fremmedstoffer, hemmer disse et viktig stoff i betennelsesprosessen, TNF-alfa. Optimalt sett får man dermed ikke betennelser – de stoppes på halvveien.

Et paradoks med slik behandling er imidlertid at kroppen kan utvikle antistoffer mot antistoffene i medisinen. Dette skjer dersom kroppen oppfatter de tilførte stoffene som fremmede. Når vi tar en vaksine ønsker vi en slik reaksjon for å bli immun mot den aktuelle sykdommen. Dette ønsker vi naturlig nok ikke ved bruk av biologiske medikamenter, da dette potensielt kan nøytralisere effekten av legemidlet. I verste fall kan dette medføre livstruende reaksjoner på medisinen. Derfor er man nøye i oppfølgingen av pasientene som bruker denne type medisiner.

Denne problemstillingen illustrerer en ugjendrivelig sannhet som preger all vitenskap: For hver ny oppdagelse, åpenbares nye spørsmål. Dette er ikke mindre sant for legevitenskapen, som befatter seg med den uendelig avanserte menneskekroppen. Likevel er det meningsfullt å oppdage nye prosesser og mekanismer, særlig når vi kan sette prosessene i arbeid for å bedre menneskers livskvalitet. Kroppen selv går legevitenskapen en høy gang hva gjelder behandling av sykdom. Vi har allikevel tatt det viktigste steget på veien – vi har skjønt at vi har uendelig mye å lære!

Bloggpost av Siri Hernes Flatmark, publisert 6. mars 2017

Kategorier
Ukategorisert

Ekte kjærlighet – B-cellenes utdannelse på krigsskolen

Hvis du er som meg, hender det at du sitter alene hjemme en sen fredagskveld med øynene klistret til TV-skjermen, fjernkontrollen i hånda og bytter mellom kanaler for å finne noe greit å bruke kvelden på. Straks kommer du over filmen «Love Actually» fra 2003 som går på TV selv om det ikke er jul. Det er den innledende scenen på flyplassen i Heathrow i London med mange mennesker i bakgrunnen som omfavner, klemmer og kysser hverandre i høytidens og samværets ånd, mens Hugh Grants stemme i bakgrunnen beskriver dette. Med det samme føler du deg utrolig ensom og «forever alone», og du lurer på om noen gang kommer til å bli elsket på samme måte som menneskene i filmen gjør.

Frykt ikke! Du er elsket. Vi mennesker har en tendens til å synes synd på oss selv uten å innse at vi er de mest elskede skapningene som eksisterer, og det er her immunologien kommer inn i bildet. Jeg snakker om B- og T-celler og deres roller i immunforsvaret vårt. Disse cellene er en type hvite blodceller, og de samarbeider godt for å holde inntrengende mikrober i kroppen under kontroll. For at dette skal være mulig, må cellene igjennom en opplæringsprosess slik at de er i stand til å håndtere farlige bakterier og virus. Denne opplæringen kan minne om en krigsskole, der cellene forbereder seg på å gå i kamp. Der det er kjærlighet, er det nemlig krig også.

Vi kan se for oss at denne krigsskolen for B-celler tar for seg flere trinn, akkurat som en vanlig grunnskole. Siden B-cellene og T-cellene har forskjellige oppgaver, går de også på forskjellige krigsskoler. B-celler har sin opprinnelse i stamceller fra benmargen. Ved hjelp av ulike signaler som binder seg til celler i benmargen (stromaceller) og stamcellen, får vi en utvikling til neste fase. Her skjer det en omrokkering av genmaterialet som skal danne den modne B-cellens antistoff (B-celle-reseptor). Her er det signalmolekyler og stromaceller som fungerer som lærere og hjelper B-cellene videre. I de neste klassetrinnene blir opplæringen mer avansert, og B-cellene møter andre lærere som underviser enda mer komplisert og hardcore pensum. I disse eldre klassene blir kravene høyere og høyere, og det kreves mer av de stakkars B-cellene for å klare seg videre i modningsprosessen; de må lære seg å tåle andre medelever, og viktigst – de må tåle seg selv.

På slutten av krigsskolen, er B-cellene endelig klare til å begynne rett i arbeid, og arbeidsplassene finnes i milten og i lymfeknutene. Her er de veldig naive og aner ikke hva som venter dem, for den endelige avslutningseksamenen på krigsskolen er deres første møte med mikrobene. Dette møtet er de veldig spente på, og det er når de har fullført dette at de med stolthet kan kalle seg for modne B-celler. Men så, da? Hva skjer når B-cellen har møtt sin fiende? Jo, den har to skjebner. Den ene muligheten er å bli til en celle som produserer antistoff. Antistoff er et stoff med mikrobedrepende effekt. Den andre løsningen er å bli en hukommelsescelle som husker mikroben til neste gang den forsøker å infisere kroppen. Uansett hva B-cellene velger å spesialisere seg i etter krigsskolen, har de altså en meget lys fremtid i vente.

Om du fortsatt ikke har forstått hvorfor vi er de mest elskede skapningene som eksisterer, skal jeg gjøre et forsøk på å presisere dette. Disse B-cellene (og T-cellene, for den saks skyld) lever, modner, handler, og til og med dør for at vi, menneskene, skal overleve. Konkludert; neste gang du føler deg «forever alone» av å se på «Love Actually», tenk på alle immuncellene som fører krig mot mikrobene hver eneste dag for at nettopp DU skal ha det bra. Hvis ikke det er å være høyt elsket, så vet ikke jeg.

Bloggpost av Tavge Esmaili, publisert 20.februar 2017

Kategorier
Betennelse

Immunsystemets selvmordsbombere

Immunsystemet er et komplisert samarbeid mellom ulike celler som konstant jobber for å holde kroppen frisk. I skyggen av immunsystemets mer kjente B- og T-celler, skjuler det seg en hær av hardtarbeidende celler som er villige til å ofre sitt eget liv for at kroppen skal overleve.

Angrepet er i gang! Alarmen uler og varsellampene blinker. Hvis ingenting gjøres, kan fienden forårsake stor skade og i verste fall vil menneskeliv gå tapt. Angriperen er en ukjent mikroorganisme som har brutt seg inn gjennom kroppens forsvarsmur av hud og slimhinner. Alarmen er en strøm av molekyler som slippes ut i blodet, og som varsler om at fare er på ferde.

Kroppen har heldigvis en plan. Først må fienden identifiseres, deretter må et tilpasset våpen produseres i så mange kopier at fienden utslettes. Men en slik prosess vil ta lang tid, og hvis fienden ikke holdes i sjakk ved angrepsstedet lenge nok, kan den raskt gjøre uopprettelig skade. Heldigvis er kroppens forsvarsmur bemannet. I skyggen av immunsystemets helter, B- og T-cellene, finner vi andre hardtarbeidende celler som utgjør kroppens førstelinjeforsvar, blant annet nøytrofile granulocytter.

Nøytrofile granulocytter tilhører det vi i kaller det medfødte immunforsvaret. Dette er kroppens førstelinjeforsvar som gir en rask og generell immunrespons mot enhver av de utallige forskjellige mikroorganismene som kunne tenke seg å invadere den. Gjennom molekyler på celleoverflaten «lukter» de nøytrofile granulocyttene seg frem til det stedet hvor det molekylære alarmsignalet fra angrepet er sterkest. Her går de ut fra blodårene og inn i det infiserte vevet. Når de kommer frem til riktig sted, bidrar de til å forsterke alarmsignalet, slik at man på kort tid får samlet mange nøytrofile granulocytter.

Samtidig begynner B- og T-cellene i det adaptive immunforsvaret å analysere den invaderende mikroben ved å prøve å finne mikrobens molekylære merkelapp. Deretter lages et spesialtilpasset våpen som gjenkjenner og ødelegger alt med denne merkelappen, men produksjonen av våpenet tar minst en uke. Derfor må de nøytrofile granulocyttene, med hjelp fra andre immunceller, holde igjen inntrengeren lenge nok til at det mer effektive målrettede våpenet er på plass.

De nøytrofile granulocyttene er spesielt viktige når den angripende mikroorganismen er en bakterie. Da kan de bruke overflatemolekylene sine til å finne bakteriene og spise dem. Ulike varianter av disse overflatemolekylene finnes hos alle cellene som er med i det medfødte immunsystemet. De går under navnet Pattern recognition receptors (PRR) og kan ved hjelp av ulike strukturelle kjennetegn identifisere hva slags type mikroorganisme som har angrepet kroppen denne gangen. Når de nøytrofile granulocyttene har funnet en bakterie, spiser de den opp ved å omslutte den med sin egen cellemembran. Deretter tilintetgjøres bakterien ved hjelp av bakteriedrepende stoffer granulocytten oppbevarer i blærer, kalt granuler (derav navnet på cellene).

De nøytrofile granulocyttene har også en annen måte å hindre bakteriene i å spre seg, de kan nemlig fange dem i et NET (Neutrophil extracellular trap), et slags garn av DNA-tråder fra cellekjernen, blandet med de bakteriedrepende proteinene fra granulene. Ulempen med denne metoden er at hver granulocytt bare kan lage ett NET, for garnet er et resultat av cellens selvmordsbombeangrep. Et effektivt forsvar som fanger flere mikrober enn det cellen hadde klart å spise.

Det er viktig å sette pris på sine nøytrofile granulocytter, løfte dem frem i lyset og takke dem. Hos pasienter med for få nøytrofile granulocytter i blodet (nøytropeni) kan selv et papirkutt gi infeksjon og feber, selv om den adaptive delen av immunsystemet fungerer som det skal. De er mindre kjente enn de tilsynelatende smartere cellene i det adaptive immunsystemet, men takket være deres godhjertede selvmordbombeangrep får immunsystemets mer kjente helter tid til å lage et målrettet våpen som til slutt vil bekjempe fienden.

Bloggpost av Alexander Magnus Kopperud, publisert 13. februar 2017