I krig mot kroppen

Alle trenger en bestevenn. En som skjønner deg, som støtter deg når du har et problem, hjelper deg når du trenger hjelp, står opp mot fienden din og beskytter deg mot skader. Men når vennen din vender deg ryggen og begynner å kjempe mot deg, har du fått ditt livs verste fiende.

Immunsystemet er din venn som beskytter deg mot angrep utenfra. Immunforsvarets jobb er å gjenkjenne fremmedlegemer, bakterier og virus og angripe dem. MEN av og til blir immunsystemet forvirret. Det klarer ikke å skille mellom kroppens egne celler og inntrengere. Et forvirret immunsystem går til angrep på de friske cellene og ødelegger vevet i den kroppen det skulle forsvare. Dette gir autoimmune sykdommer.

Crohns sykdom er en kronisk betennelsessykdom i tarmen. Tenk deg at hele tarmen din er betent. Fra rumpa og innover er du hoven, rød og varm. Det er vondt å sitte. Vondt thumbnail_IMG_8016[1]å gå på do. Du har vondt i magen. Du orker ikke å spise. Du kan ha blod i avføringen. Aldri har du vært så slapp som nå.

Og Når du går på do vet du aldri hvor lenge du blir sittende? … mobilen din må du alltid ha med for å spille på et spill, og på morgen kan du lese en avis.

Betennelse er vanligvis godt ment, det er kroppens immunsystem som har satt den i gang, for å beskytte kroppen mot fremmede, skadelige stoffer og mikrober. Men får du Crohns sykdom går ikke betennelsen over. Crohns er en autoimmun sykdom. Betennelsen kan ramme hele ditt fordøyelsessystem. De betente tarmcellene sliter med å oppta næringsstoffer, slik at den maten som kommer inn viathumbnail_IMG_8017[1] munnen din, raskt passerer ut av kroppen din uten at du tar opp de næringsstoffene du trenger. Derfor vil pasienter oppleve sykdomsfølelse og vekttap. Pasienter kan få nedsatt matlyst. Siden hjernen og tarmen fungerer sammen, kan pasientene bli ekstra stresset. Er du en matglad person og trives med matlaging? Nå kan det bli vanskelig å spise alle typer mat og enda verre blir det når maten fordøyes.

Årsaken til Crohns sykdom er fortsett ukjent. Gener (arvestoffet) spiller en rolle. Er du blant de ytterst få som har et NOD2-gen som har mutert (har forandring i arvestoffet), øker også sjansen for å trekke taperloddet i Crohns-lotteriet. NOD-2 er proteiner i tarmceller som gjenkjenner mikrober. Det gjør at tarmcellene lettere kan bekjempe bakteriene på en kontrollert måte. Røyking dobler risikoen for Crohns, og infeksjoner kan være utløsende faktor. Men den endelige årsaken til utvikling av sykdommen er altså det forvirrede immunsystemet.

Kan et forvirret immunsystem komme til sans og samling igjen?

Det er fortsatt ikke mulig å bli kvitt sykdommen. Det brukes sterke immundempende medisiner og anti-inflammatoriske midler som demper immunforsvarets aktiviteter. Ved behandling av Crohns sykdom brukes biologisk medisiner som TNF-alfa hemmere for å redusere betennelsesreaksjonen i tarmen. Slik behandling minsker betennelsen og de verste symptomene dempes. Men ulempen ved langvarig bruk av immundempende medisiner at du blir mer utsatt for infeksjoner og får et immunforsvar med dårligere evne til å forsvare kroppen din.

Det gjenstår mye arbeid for å finne en behandling som helbreder sykdommen, men en gang skal en klok lege finne en kur. Hvem vet? Kanskje blir det meg??

Bloggpost av Nora Faiyez, publisert 7. mars 2018

Peanøtt Problemet

En liten nøtt kan bli en stor fiende

Se for deg at du sitter på flyet, du skal reise til Syden på ferie. Mens du sitter der og venter på at flyet skal lette, kommer det en beskjed over høyttaleren, «vi har en passasjer ombord som er allergisk mot peanøtter. Vi ber derfor alle passasjerer om å la være å åpne pakker som inneholder nøtter». Å nei tenker du, du hadde lyst til å kose deg med litt chilinøtter på reisen. Men hvordan kommer egentlig dine chilinøtter til å påvirke en som sitter i nærheten av deg?

Bli med nå på et tankeeksperiment. Du bestemmer deg for å ignorere beskjeden og åpner chilinøttposen. I det du åpner posen virvler det mikroskopiske peanøttbiter og støv opp i lufta. Gunnar, en 25 år gammel mann, som sitter to rader foran deg, er allergisk mot peanøtter. Helt uvitende om at det er fare på ferde, trekker han inn pusten og de mikroskopiske peanøttbitene følger med. Nede i lungene setter peanøttbitene seg ned på celleoverflaten.

I kroppen til Gunnar, er det mange ulike typer immunceller med ulike oppgaver. En type immuncelle er B-celler, som har som oppgave å produsere antistoffer. En måte å se for deg dette på er å tenke på B-celler som fabrikkarbeidere. Disse arbeiderne lager hver sin type drone, som kan gjenkjenne en bestemt form. Bertil er en B-celle som har spesialisert seg på å lage droner, som kan oppdage peanøttproteiner. Dronene hans reiser rundt i blodet. Plutselig oppdager de fienden i lungene til Gunnar. De griper fast til peanøttproteinet og signaliserer til de andre immuncellene at det er fare. Det er spesielt en type immuncelle, som skiller ut histamin, som tilkalles først. Histaminenes oppgave er å utvide blodkarene og gjøre de mer gjennomtrengelige, slik at immunceller kan komme seg raskt frem til åstedet. Hos Gunnar frigjøres det så mye histamin, at betydelig væske begynner å lekke ut i lungevevet. Dette fører til at det blir vanskelig å puste og blodtrykket faller. Gunnar har fått en alvorlig allergisk reaksjon og trenger adrenalinsprøyte umiddelbart.Peanøtt

Allergi har blitt et stadig økende problem, spesielt i land med høy velstand. En av grunnene som kan ha bidratt til denne økningen, er at vi utsettes for altfor lite bakterier. Vi møter på færre bakterier nå enn før, på grunn av endret livstil, medisinsk fremgang og hygieniske tiltak. Problemet er at immunsystemet vårt trenger å bli eksponert for mange ulike stoffer, både farlige og trygge, for å kunne utvikle seg. Når små barn smaker på ulike typer mat, lærer kroppen seg å tolerere det. Det viser seg at barn som introduseres for peanøtter før ettårs alderen, har mindre sannsynlighet for å utvikle allergien. Annen forskning tyder på at vanlig fødsel og amming kan hindre utvikling av allergi generelt. Dette er fordi babyen kommer i kontakt med flere bakterier på denne måten. Så neste gang barnet ditt prøver å spise litt jord, slapp av, dette er en del av immunsystemets utdanning.

Heldigvis gikk det bra med Gunnar. Han fikk adrenalinsprøyta si i tide, men flyet måtte nødlande i Danmark. Allergi er ofte ganske plagsomt og utfordrende, men for peanøttallergikere kan det også være skummelt, spesielt for de som reagerer kraftig. Mange av de som reagerer spesielt sterkt er avhengig av et peanøttfritt miljø. Det er ikke bare å stoppe eget inntak, men hindre at andre spiser det i nærheten av seg.

Noen allergikere har opplevd å bli kastet av fly på grunn av sin allergi til peanøtter, flyselskapet kunne ikke garantere en nøttefri flytur. Men hadde ikke verden blitt et bedre sted, om vi kunne ha øynene åpne for menneskene rundt oss og vise litt hensyn? Det er vel ikke så ille, å la være å åpne den chilinøttposen!

Bloggpost av Sherin Jennes, publisert 5. mars 2018

 

En dobbeltagent i kroppen!

Hva gjør kroppen når den blir forrådt av sine egne?

 Å få kreft er som å ha en dobbeltagent i kroppen. De andre cellene ser på kreftcellen som en venn og en del av fellesskapet, helt til den plutselig dolker dem i ryggen. Den slutter å følge de vanlige spillereglene og begynner å dele seg uhemmet. Før man vet ordet av det er det ikke bare én fiende blant oss, men flere tusen! Immunforsvaret vårt skal ta knekken på bakterier, virus og andre fremmede farer, men hva gjør kroppens etterretningstjeneste når fienden er blant våre egne? Dobbeltagenten er god til å gjemme seg, og ofte trenger vi hjelp til å finne den.

Normalt kjenner immunforsvaret igjen uønskede gjester ved at de har fremmede molekyler på overflaten. Når immuncellene binder seg til disse, fører det til aktivering av forsvaret og gjør at vi kan gå til angrep mot for eksempel bakterier. Dersom immuncellene hadde bundet seg til molekyler på kroppens egne celler, ville kroppen ha angrepet seg selv. Det er strengt kontrollert at dette ikke skal skje. Hvordan har det seg da at forsvaret vårt kan gå til angrep mot en kreftcelle, en av våre egne celler som i virkeligheten er en dobbeltagent?

Kreftcellen vender ryggen til fellesskapet fordi den har gått gjennom en såkalt «malign transformasjon». Vi har blitt forrådt, og dobbeltagenten har nå sin egen agenda – den muterer og begynner å få nye og egne molekyler på overflaten, såkalte kreftspesifikke antigener. Mutasjoner forekommer hyppig i kreftceller og den lager endrede proteiner som kroppens etterretningstjeneste kan gjenkjenne. Kreftcellen kan også begynne å overuttrykke gener som vanligvis er lite uttrykt, eller lage såkalte «fusjonsproteiner». Alt dette gjør at etterretningstjenesten kan gjenkjenne dobbeltagenten og sende kroppens tropper til angrep. De kan tvinge kreftcellen til å begå selvmord eller stikke hull på den, og kroppen får én forræder mindre å hanskes med.

Immunforsvaret er, til tross for dette, ikke alltid nok for å stoppe en kreftutvikling. Kreftcellene deler seg for og er gode til å gjemme seg. Eksempelvis kan de slutte å produsere kreftspesifikke antigener, og de kan skille ut stoffer (cytokiner) som hemmer immunforsvaret. Resultatet er at troppene våre ikke mobiliseres slik de burde, og kreften får overtaket.

Når vi ikke selv klarer å bekjempe fienden, trenger vi hjelp utenfra. Immunterapi går ut på å stimulere immunforsvaret til å angripe og forkaste svulsten. En type immunterapi det forskes på er «dendrittisk cellevaksine». Dendrittiske celler er viktige for å aktivere immunforsvaret. De ligger på lur og rapporterer alt som ser mistenkelig ut. Mange kreftantigener er like i samme typer svulster – med andre ord har dobbeltagentene fellestrekk. Disse likhetstegnene brukes i vaksinen ved at dendrittiske celler tas ut av blodet, lastes med slike antigener og føres tilbake til blodet igjen. De dendrittiske cellene vil deretter rapportere om mistenkelige celler og føre til at forsvaret vårt kan angripe kreftcellene de tidligere ikke klarte å finne.

Kroppen vår har egne mekanismer for å oppdage og angripe fiender, selv når det er våre egne celler som har forrådt oss. Immunforsvaret får ikke alltid overtaket og trenger ofte hjelp. Fremtidige immunterapeutiske behandlinger som kan gi immunforsvaret en slik hjelpende hånd kan være løsningen, og mange behandlinger ser lovende ut. Med bedre etterretningstjeneste og et mer aktivert forsvar, vil vi kanskje kunne utslette dobbeltagent-kreftcellene og sikre seieren en gang for alle.

Bloggpost av Fredrikke Wolff, publisert 2. mars 2018

 

 

Én, to, tre – SNØBALLKRIG!

Det er vinter, en årstid for lek og moro ute i snøen. Ungene bygger snøborger og leker snøballkrig.

Inne i varmen med en kaffekopp i hånden, vurderer venninnen min om hun skal ta den omtalte vaksinen mot livmorhalskreft (HPV vaksinen). Som de fleste vet, vet også min venninne at vaksiner er nyttige fordi de beskytter oss mot visse sykdommer. Men usikker på hvordan de egentlig fungerer, vet hun ikke om HPV vaksinering er noe hun burde gjennomføre. Nå passer det å tenke på vaksine som immunforsvarets forberedelse til snøballkrig:

Immunsystemet deler vi gjerne opp i to: et medfødt og et vi bygger opp gjennom livet. Eller sagt på en annen måte, et førstelinjeforsvar og en spesialstyrke. Og formålet med vaksinering er å trene opp spesialstyrken vi finner i snøborgene (lymfeknutene). På denne måten forbereder vi forsvaret vårt på kamp mot diverse sykdommer.

Øvelse gjør mester. Dette stemmer for ganske mange ting: musikkinstrument, matematikk, matlaging og mye mer. Det stemmer også for immunforsvaret vårt. I vaksinen er det hele eller deler av bakterier eller virus (mikrober), men de er gjerne svekkede eller døde. Noen ganger kan det også være giftstoffer fra bakterier. Ved HPV vaksinering er det snakk om virus.

HPV vaksinen injiseres med en sprøyte, noe som er den vanligste måten vaksinering pågår. En sjelden gang gis vaksiner som en drikkevaksine. Vi eksponerer oss altså for disse mikrobene med vilje, og gir dem lov til å lage egne snøballer inni oss. Men er ikke hele poenget med vaksinering å unngå sykdom?

Til enhver tid finnes det immunceller i kroppen vår som holder utkikk, som gir alarm hvis de oppdager inntrengere. Etter at man har tatt en vaksine vil immuncellene møte på disse mikrobene, og mange av immuncellene vil umiddelbart gå til angrep. Noen vil derimot dra tilbake til borgen hvor de ber om hjelp. Der rekrutteres det enda flere immunceller.

Siden inntrengeren kommer fra en vaksine er det stor sjanse for at man ikke har blitt syk av mikroben tidligere. Akkurat som om man skulle havnet i en snøballkrig, hvor man begynner å lage snøballer etter at kampen har startet, bruker immuncellene i snøborgen litt tid (ofte noen dager) på å ruste opp. Opprustet og «fit to fight», stormer de ut av borgen med sitt aller viktigste våpen: antistoff. Antistoffer binder seg til mikrobene, og virker som merkelapper. Merkelappene gjør det enklere for de andre cellene å hurtig vite hva de skal angripe.

Når kampen er over blir de fleste borte. Men noen blir igjen, hukommelsescellene. Deres hovedoppgave er å gjenkjenne mikrober som tidligere har prøvd å angripe kroppen. Disse cellenes evne til å huske og gjenkjenne kalles for immunologisk hukommelse.

Fordelen med at immunforsvaret har et minne er at neste gang samme type mikrobe prøver å angripe vil hukommelsescellene respondere mye raskere, og samtidig hurtig rekruttere flere immunceller. Det vil derfor også produseres antistoff raskere. I denne snøballkrigen vil det ligge mange snøballer (antistoffer) klare. Slik at ved et angrep kan man handle umiddelbart, samtidig som at flere snøballer kan lages og kastes.

Immunforsvarets egenskap til å huske er grunnen til at vaksinering kan beskytte oss. Og det er nettopp derfor vaksiner må inneholde mikrober. For bare på denne måten vil det være mulig for immunforsvaret å klare å gjenkjenne de samme mikrobene senere.

HPV gir oftest kjønnsvorter, men noen typer kan gi livmorhalskreft. Når venninnen min da lurer på om hun burde vaksinere seg, er det egentlig veldig lett å svare: «Ja, det bør du. Du har vel ikke lyst på kreft?».

Bloggpost av Mong Binh Lam, publisert 28. februar 2018

Kroppens telemarksbataljon, ditt førstelinjeforsvar mot bakterier

Er du redd for monsterbakterier, dobakterier, kjøttetendebakterier og bakterier fra han fyren som nøs på deg på trikken? Ikke fortvil.

Kroppen driver evig opprustning og vedlikehold av ditt immunforsvar. Selv de mest hardnakkede pasifistene av oss har en kontinuerlig konflikt gående, mellom kroppens celler, og kjente og ukjente inntrengere. Men om ulykken først er ute, når invasjonen er et faktum, bakterier eller andre mikroorganismene har trengt i gjennom kroppens murer av hud og slimhud, hvem er det da som kommer til unnsetning? Jo, kroppens egen telemarksbataljon, de nøytrofile granulocyttene.

Nøytrofile granulocytter er kroppens vanligste immuncelle og er en del av det medfødte immunforsvaret. De er vårt førstelinjeforsvar mot bakterier og sopp. De arbeider raskt, men uten spesialkompetanse. Kroppen produserer flere hundre tusen nøytrofile granulocytter hvert sekund. De ligger på vakt i blodåreveggen rundt om i kroppen, eller følger blodstrømmen på patruljetjeneste. De nøytrofile granulocyttene kan «lukte» om det er bakterier, sopp eller celler som er skadet i nærheten, og kommer til unnsetning.

Når en nøytrofil granulocytt får ferten av noe, tilkaller den forsterkninger. Det gjør den ved å skille ut signalstoffer, cytokiner. Nøytrofile granulocytter har spesielle reseptorer på celleoverflaten som kan gjenkjenne skadelige mikrober. Den kan kjenne igjen ulike molekyler på mikrobens overflate. Om den finner noe den kjenner igjen, kan den omslutte mikroben med sin egen kropp og «spise» den hel. Mikroben blir så bryte ned med syre i avsnørte poser. Omtrent slik vi fordøyer mat med magesyre i magesekken. Mikroben blir på denne måten uskadeliggjort.

Men etter å ha spist endel mikrober, er den nøytrofile granulocytten mett, den har ikke plass til mer. Da har den et siste triks på lur. Kroppens kanskje mest altruistiske celle, skal tilintetgjøre seg selv i forsvar for din kropp. Ved å sprette ut et nett av sitt eget DNA, og flettet med toksiske proteiner, spinner den en siste plan. Nettet kastes ut og fanger og ødelegger flere mikroorganismer. Denne strategien har fått det beskrivende navnet NETs, forkortet for neutrophil extracellular trap, og er granulocytten siste handling i livet. Uten DNA kan den ikke selv overleve, og bruker seg selv som et siste våpen mot fienden.

Etter et slik dramatisk angrep, er det mye å rydde opp. DNA, toksiner og rester av granulocytten flyter rundt. Dette er ikke uproblematisk, og kan være skadelig for kroppens eget vev. NETs har i det siste blitt koblet opp mot blodforgiftning, kroniske lungesykdommer og autoimmune sykdommer. Men til vanlig greier resten av immunforsvaret å rydde opp når slaget mot bakterien er vunnet, og angrepet kan kalles en suksess.

Det er ikke alltid granulocyttene greier seg på egenhånd og mer spesialiserte aktører må på banen. Men de spesialiserte cellene trenger tid til å komme i gang. Det må lære å gjenkjenne fienden og utvikle et sterkt motangrep for å bekjempe inntrengeren. Ikke fortvil! Kroppens telemarksbataljon er alltid beredt, og kan kjøpe spesialstyrkene tid til å gjøre seg klare. Uten dem ville monsterbaktereier virkelig vært noe å være redd for.

Bloggpost av Jorunn Myhre, publisert 26. februar 2018

Kreft – den evige kampen

De negative assosiasjonene knyttet til ordet kreft er hos de fleste av hos veldig sterke, og det er ikke uten grunn. I 2016 fikk vi over 32 000 nye tilfeller av kreft og i løpet av samme året tapte over 11 000 mennesker kampen mot den brutale sykdommen. Når så mange som 1/3 av de som får diagnosen ikke overlever, er det et sikkert tegn på at behandlingen må forbedres. Det drives derfor iherdig forskning på området.

I de senere årene har det blitt en økende interesse for hvordan kroppen på egenhånd håndterer sykdommen. Koblingen mellom immunforsvaret og kreft har gitt oss nytt håp om å finne en god behandling. En slik behandling må derfor bygge på at vi har god kunnskap om både kreft, immunforsvaret og deres intrikate samhandling.

Hva er egentlig kreft? De fleste cellene i kroppen formerer seg ved å dele seg i to nye celler. Når cellene deles skal alt arvestoffet kopieres slik at de to cellene får ett sett med arvestoff hver. I denne kopieringsprosessen kan det skje feil slik at arvestoffet endres litt. Dette kalles en mutasjon. De fleste av disse feilene er harmløse og påvirker oss ikke nevneverdig. Om man derimot får en oppsamling av flere feil, eller at feilene skjer på kritiske steder i arvestoffet kan cellen begynne å dele seg ukontrollert. De ukontrollerbare cellene kan da danne en kreftsvulst. Dette kan sammenlignes med hva som skjer hvis oppskriften til en kake endres. Hvis man bare endrer mengden sukker med 2 gram merker ingen forskjell, men om man bytter ut alt sukkeret med salt blir kaken ødelagt.

En kreftcelle er dermed en normal celle som er kommet ut av kontroll, men hvordan skal immunforsvaret vårt gjenkjenne dette? For å svare på det må vi fordype oss i HLA–I molekylet. Alle celler med kjerne har HLA–I molekyler på celleoverflaten. Funksjonen til HLA-I molekylet er å vise immuncellene som patruljerer rundt i kroppen at alt er som det skal. Cellene formidler denne indre status ved å frakte biter av nydannede proteiner ut på celleoverflaten. Proteinbitene fraktes ut sammen med HLA-I molekylet.

Cellens egenproduserte proteiner dannes på grunnlag av arvestoffer og er derfor en god indikator på cellens status. Hvis mutasjoner i kreftcellen endrer disse proteinene vil immunceller registrere det. Etter at kreftcellene er registrert tilkalles andre immunceller for å drepe de skadede cellene. Disse drepercellene kalles CD8+ T-celler. Immunforsvaret mot kreft kan dermed sammenlignes med en kafeeier som er blitt opplyst om at noen av kakene i kafeen hans inneholder salt i stedet for sukker. Han sender derfor ut spesialtrente kakesmakere (T-celler) som er spesielt gode på både å gjenkjenne feilen og å ødelegge de «muterte» kakene.

Denne beskrivelsen av immunforsvaret gir oss et inntrykk av at ingen skadede celler slipper uoppdaget forbi, men slik er det altså ikke. Kreftcellene har tilegnet seg flere metoder for å slippe unna kroppens forsvar. Noen kreftceller velger å ikke uttrykke HLA på overflaten, mens andre uttrykker molekyler som hemmer immuncellene. Andre derimot, produserer signalstoffer som hemmer immunresponsen.

Forskning gir stadig bedre kunnskap om hvordan immunforsvaret normalt oppdager og dreper kreftceller samt hvordan kreftcellene sniker seg unna dette forsvaret. Immunterapi er en ny behandlingsform som baserer seg på denne informasjonen. Så selv om ingen har sluppet jubelen løs helt enda, kan det godt være vi står foran en revolusjon i kreftbehandlingen.

Bloggpost av Marius Lindal, publisert 23. februar 2018

Et immunologisk paradoks

Når barnet ditt også er inntrengeren.

Helt siden den britiske biologen Peter Medawar sine forsøk på å transplantere hud fra et menneske til et annet på 1940-tallet, har vi bedre kunnet forstå hvordan immunsystemet fungerer. Spesielt godt har vi kunnet forstå hvordan og hvorfor immunsystemet reagerer på inntrengere (som bakterier og virus) sammenliknet med hvordan det (normalt sett) ikke reagerer på celler fra egen kropp.

Noe av det Medawar fant ut, var at ikke bare virus og bakterier oppfattes som inntrengere, men også at andre ting kan skape en immunrespons. Da han forsøkte å transplantere hud fra et menneske til et annet, observerte han at denne huden ble forkastet av mottakerkroppen. Og da han gjorde det igjen, med den samme donoren og mottakeren, ble huden brutt ned enda fortere! Han viste altså at menneskelige celler fra andre enn en selv også kunne oppfattes som inntrengere. Med dette ble «selv» og «ikke-selv» viktige begreper innen immunologien.

Forsøkene til Medawar var banebrytende og ga oss ny og viktig kunnskap om immunsystemet. Allikevel kan vel alle være enige om at denne type transplantasjon i høyeste grad er kunstig i den forstand at naturen selv ikke kunne lagt dette til rette. Men la oss se på noe som naturen definitivt har lagt til rette for, nemlig graviditet.

Medawar viste verden hvordan celler fra «ikke-selv» ble oppfattet som inntrengere av immunsystemet, men hva når et nytt «selv» skal komme til verden gjennom et 9 måneder svangerskap omringet av «ikke-selv». Hvordan går det bra? Går det noen ganger galt? Kan man oppfatte sitt eget barn, som man har den største omsorgen for og så utrolig gjerne vil ha, som selve inntrengeren?

IMG_2063

Skjematisk oversikt over morens og barnets sirkulasjon og stoffer som transporteres gjennom morkaka.

I de aller fleste tilfeller vet vi at dette går veldig bra. Mor og barn er under svangerskapet skilt fra hverandre av morkaka (placenta), som er det organet som sørger for at oksygen, karbondioksid, næringsstoffer og avfallsstoffer blir utvekslet. Dette sørger for barnets overlevelse og utvikling gjennom svangerskapet. Det som er essensielt for at dette skal gå bra er at selv om denne stoffutvekslingen skjer, er aldri morens og barnets blod i direkte kontakt med hverandre med unntak av under fødselen (se figur). På grunn av dette unntaket, kan det dessverre også gå galt.

Siden Medawar sine eksperimenter og oppdagelser har man kommet langt. Man har blant annet kommet frem til at det som skiller «selv» fra «ikke-selv» er en gruppe gener som kalles for MHC (major histocompability complex) eller hos mennesker ofte kalt HLA (human leukocyte antigen). Disse genene koder for proteiner som finnes på overflaten av våre celler, og som finnes i veldig mange forskjellige varianter i en befolkning. Man sier at genene er polymorfe. På grunn av disse forskjellige variantene og kombinasjoner av varianter er det svært usannsynlig at to mennesker (med unntak av eneggede tvillinger) har identiske HLA-gener og proteiner. På den måten gjenkjente immuncellene hos mottakerkroppen, i Medawar sine forsøk, det transplanterte vevet som ”ikke selv” og kunne dermed destruere det.

Selv om disse MHC-proteinene ikke finnes på overflaten av røde blodceller, finnes det andre proteiner, rhesus-proteiner, som kan sammenliknes når vi snakker om ”selv” og ”ikke selv”. Man kan enten være rhesus positiv eller rhesus negativ, dvs. enten ha disse proteinene eller ikke. Når mor er rhesus negativ er det likevel stor sjanse (60% ifølge nhi.no) for at barnet er rhesus positivt. Sett fra morens perspektiv betyr dette at barnet eller fosteret har blodceller som har kroppsfremmede proteiner på overflaten. Når barnet senere forløses, vil en del av fosterets blod komme i kontakt med morens blod. Da vil morens immunforsvar angripe fosterets blodceller. Under førstegangsfødsel har dette som regel liten betydning, men ved senere svangerskap hvor det barnet også er rhesus positivt, kan det få katastrofale følger.

Grunnen til at det går så dårlig kan forklares på følgende måte: Under det første angrepet, gjenkjenner morens immunceller rhesusproteinene til barnets blodceller og destruerer dem. Noen av disse immuncellene blir værende i morens kropp i lang tid og kalles derfor hukommelsesceller. Disse hukommelsescellene produserer fortsatt de antistoffene som gjenkjenner rhesusproteinene. Ved senere svangerskap hvor barnet også er rhesus positivt, vil disse antistoffene komme seg fra mors sirkulasjonssystem og over til barnets via morkaka (se figur ovenfor). Der vil de gjenkjenne rhesusproteinene på barnets røde blodceller, barnets eget immunforsvar vil deretter angripe dem, og resultatet blir katastrofalt; alvorlig blodmangel (anemi) og i verste fall død.

Å få barn er for mange den største glede i livet, og sett fra et evolusjonært perspektiv er det å få barn også kanskje meningen med livet. Det er slik vi fører våre gener videre. Allikevel, som vi nå har sett, kan altså ditt eget barn oppfattes som den største inntrenger.

Blogginnlegg av Marius Slinning, publisert 21. februar 2018