Egne celler i kampen mot kreft

Har du tenkt på at dine egne celler kan drepe hverandre? Vi har ca en billiard celler i kroppen! Disse jobber sammen hver eneste dag for å holde deg i live. Ikke alle cellene er like samarbeidsvillige. Noen kommer ut av kontroll.  

Utvikling fra vanlig celle til kreftcelle

Kroppen vår er avhengig av celler som deler seg. Noen deler seg mye og andre ikke i det hele tatt. Celler er ikke perfekte og av og til oppstår det feil. Når det skjer mange feil i arvestoffet (mutasjoner) kan kreft oppstå. Kreftceller får helt nye egenskaper og kan forlate sitt egentlige ”hjem” og spre seg til nye steder i kroppen.

Heldigvis er ikke alt håp ute om feil skulle skje. Kroppen har mange måter å reparere seg selv på. En av disse metodene er rett og slett å drepe den skadede cellen. Det er ikke alltid feil kan repareres og da må cellen dø en stille og kontrollert død. Dette sørger våre egne immunceller for.

Illustrasjon: Tine Marie Moen

”Gjemte” celler

Så hvorfor får vi da kreft? Vi har spesialiserte celler i kroppen som er designet for å oppdage og drepe celler som er kommet ut av kontroll. T-celler og NK-celler er slike celler. De virker på forskjellige måter. T-celler binder seg til noe som heter HLA. Hver celle i kroppen er utstyrt med molekyler som gjør at angrepscellene våre skal kunne gjenkjenne hvilke celler som er syke, eller fremmede, og hvilke som er friske. Disse molekylene kalles  HLA og er som en lås på utsiden av cellen. Riktig nøkkel må til for at cellen skal gå til angrep. Men hva skjer hvis kreftcellene har ”gjemt” sitt HLA? Da kommer NK-cellene på banen. NK-celler, natural killer cells, er eksperter på å oppdage «gjemte» celler. Hvis det ikke er HLA til stede går de til angrep.

Illustrasjon: Tine Marie Moen

Men hvorfor virker ikke immuncellene våre når det faktisk gjelder? Kreftceller endrer arvestoffet sitt hele tiden for å ”lure” immunforsvaret vårt. Kun de kreftcellene som har lært seg å unslippe immunforsvaret deler seg videre. De gjennomgår en naturlig seleksjon der de mest tilpasningsdyktige overlever. De har for eksempel ”gjemt” seg eller programmert immuncellene til å dø eller slutte å angripe.

Vekke forsvaret til live

Forsvarscellene våre skal avslutte angrepet når fienden er eliminert. Derfor har for eksempel T-celler egne måter å skru seg selv av på. Dette kan kreftcellene utnytte. Det er ofte mange immunceller i kreftsvulsten. Selv om T-cellene finner kreften, klarer de ofte ikke drepe den. Kreftceller har med seg alle genene som friske celler har. Faktisk har alle celler i kroppen de samme genene. Grunnen til at de blir forskjellige er fordi celler ”leser av” genene ulikt. Kreftceller kan skru på ”nye” gener og dermed ”lage” nøkler som gir signal om å ikke angripe.

Mange år med forskning har avdekket flere og flere mekanismer for å vekke immunforsvaret igjen. Et eksempel er å blokkere signalene T-cellene får fra kreftcellene. Dette åpner opp nye muligheter og er et av grunnlagene i immunterapi.

Kanskje vårt beste forsvar i kampen mot kreft ligger nettopp i oss selv?

Jihad i kroppen

Immunforsvaret er kroppens militære som kjemper for å holde oss friske. Immunforsvaret beskytter oss fra fremmede bakterier og virus, men hva skjer hvis angrepet er rettet mot immunforsvaret selv?

Humant immunsvikt virus, eller hiv som de fleste av oss kjenner det som, er nettopp et slikt virus. Tenk på viruset som IS-soldater som invaderer kroppen vår for å rekruttere våre egne soldater til å bli jihadister. Målgruppen til IS er soldater av høy rang, immunforsvarets generaler – nemlig T-hjelpecellene. Dette er hvite blodceller som er en del av immunsystemet vårt.

T-hjelpeceller er viktige ved bekjempelse av inntrengere i kroppen. De setter i gang en spesifikk immunrespons mot inntrengerne. En spesifikk immunrespons er som et målrettet angrep man gjør ut i fra innhentet informasjon om hvordan fienden opererer.

Målet til IS er å hjernevaske generalene. For å greie dette utnytter de et molekyl T-hjelpercellene har på overflaten. Dette molekylet heter CD4, og er viktig når T-hjelpercellen skal kommunisere med en annen undergruppe immunceller.

T-hjelpecellene får sin informasjon fra de antigenpresenterende cellene. De antigenpresenterende cellene er soldater som står stasjonert på ulike poster, eller patruljerer kroppen vår på jakt etter inntrengere. Dersom de kommer over inntrengere tar de dem til krigsfanger, og bringer dem til lymfeknutene. Lymfeknutene tilsvarer militærets hovedkvarter. Her viser de antigenpresenterende cellene fram inntrengerne til T-hjelpercelle-generalene.

T-hjelpercellene og de antigenpresenterende cellene har et hemmelig håndtrykk de bruker for å hilse på hverandre. Dette gjør de for å skille mellom sine egne tropper og inntrengerne. CD4 molekylet på T-hjelpercellen passer som hånd i hanske med HLA-II-molekylet de antigenpresenterende cellene har på sin overflate.

Hiv utnytter dette håndavtrykket og greier å lure T-hjelpercelle generalen ved å binde seg til CD4-molekylet. Hiv greier på denne måten å infisere, eller «radikalisere» T-hjelpecellen. Nå har T-hjelpecellene blitt en brikke hiv kan utnytte for å videre drive jihad.

Den radikaliserte T-hjelpercellen, generalen, har fått arvestoffet til hiv inkorporert i sitt eget. T-hjelpecellen er nå som en «undercover» terrorist. Når den får et aktiverende signal vil den masseproduserer hiv inne i seg selv. Deretter vil den  «radikaliserte» T-hjelpecellen, akkurat som en selvmordsbomber, «sprenge» seg selv. Viruset slippes løs, og sprer seg videre i kroppen for å radikalisere flere T-hjelperceller.

Dersom spredningen av viruset pågår lenge nok, har ikke kroppen nok friske T-hjelperceller igjen til å beskytte kroppen mot inntrengere. Da utvikles det som heter AIDS, aquired immune deficiency syndrome. Kroppen vil bli alvorlig syk fordi den ikke greier å beskytte seg mot bakterier og virus slik den skal.

På samme måte som IS bryter ned samfunn ved å spre kaos og redsel, vil hiv bryte kroppen ned ved å skape kaos i immunforsvaret. Uten de høytstående generalene (T-hjelpecellene) vil resten av forsvarssystemet og dermed samfunnsstrukturen i kroppen også gå til grunne – IS har seiret.

Det er mye urettferdig stigma rundt hiv i dagens samfunn. Tidlig på 1980-tallet var hiv en sikker dødsdom, men i dag har vi medisiner som holder viruset i sjakk slik at man beholder T-hjelpercellene og ikke utvikler AIDS. Ikke nok med det, men de som går på medisiner kan heller ikke overføre viruset til andre.

Blogginnlegg av Hermine, publisert 19. februar 2019

Allergier i et nøtteskall

Illustrasjon: Sigurd Zha

Tittelen «Et dødelig kyss» høres nesten ut som noe du ville funnet I dårlig husmorporno. Men dette var faktisk tittelen i The Telegraph da en 15 år gammel jente døde av en allergisk reaksjon etter å ha blitt kysset av kjæresten. 

Når jeg gikk I barnehagen husker jeg at guttene og jentene pleide å erte hverandre ved å si at vi var allergiske mot guttelus og jentelus. Hadde 5 år gamle meg lest (eller fått høytlest) denne artikkelen, ville diagnosen min uten tvil vært sentrert rundt denne guttelusen som jenta måtte ha fått i seg. I senere tid har jeg heldigvis lært at guttelus og jentelus ikke finnes. Til tross for dette var 5 år gamle meg fortsatt inne på riktig spor. «Noe» må ha utløst reaksjonen.

Dette «noe», kom fra peanøttsmørbrødet som kjæresten hadde spist noen timer før kysset. Det viser seg nemlig at peanøtter er en svært vanlig kilde til allergiske reaksjoner.

Mens intoleranser og forgiftninger skyldes mangel på enzymer eller inntak av toksiner, skyldes allergier en feilaktig aktivering av immunsystemet. Utløseren er et protein som kalles et allergen. Det finnes mange typer allergener og de kan finnes i både insektbitt, dyrehår og planteprodukter. For å kunne utløse en reaksjon er det nødvendig for allergenet å komme på innsiden av kroppen. Her vil hud, luftveier og slimhinner være utsatte områder.

Når allergenet først har kommet seg inn i kroppen, er derimot immunreaksjonen svært lik for mange allergier. Generelt sett kan allergiske reaksjoner grupperes som de IgE-medierte og de IgE-uavhengige. I kroppen er IgE et antistoff som har en sentral rolle i bekjempelsen av parasitter. De fleste akutte allergiske reaksjoner er avhengige av IgE. Dette gjaldt også jenta med nøtteallergien.

Kroppen oppdager allergenet ved at det binder seg til reseptoren til en B-celle. B-cellene tilhører kroppens adaptive immunsystem og vil etter hjelp av Th-cellene begynne å produsere IgE som er spesifikt rettet mot allergenet. Binding av IgE til allergenet fører til utskillelse av betennelsesmolekyler fra mastceller, en type forsvarscelle i vevet. Dette utløser en kraftig systemisk reaksjon. Kroppen går i akutt forsvarsmodus der blodårene utvides og luftveier smalnes. Følgene vil være livstruende blodtrykksfall sammen med pustebesvær.

Illustrasjon: Sigurd Zha

At spormengder av en ussel peanøtt kan ta knekken på immunsystemet til jordas mest intelligente skapning er veldig absurd. Hva er hensikten til denne kraftige reaksjonen?

I tillegg til betennelsesmolekylene vil binding av allergen til IgE føre til utskillelse av en rekke enzymer fra mastcellene. Forsøk med mus har vist at disse enzymene kan bryte ned en rekke insekt- og slangegifter. Det kan derfor tenkes at allergireaksjonen opprinnelig har vært et forsvar mot fremmede toksiner.

Ettersom insektgifter, slangegifter og parasitter ikke lenger er en hverdagslig sak, er det lett å fokusere på de negative sidene av IgE. I det moderne samfunnet er allergier et voksende problem. En av grunnene er at vi har blitt bedre til å undersøke oss for allergier. Men dette er likevel ikke nok til å forklare den årlige oppgangen. Er det økt antall nye menneskeskapte molekyler som har ført til reaksjoner i immunsystemet, eller har vi blitt for renslige for at immunsystemet skal fungere optimalt?

Her har undersøkelser vist en økt forekomst av allergier hos folk i byer sammenlignet med folk på landet. Dette har gitt opphav til “hygieneteorien” som går ut på at fraværet av mikrober i miljøet gjør at immunsystemet ikke «lærer» godt nok hva det skal reagere mot.

Fortsatt er mange av mekanismene bak allergi et mysterium. Men ved å forstå allergier, kan man også forstå hvordan immunsystemet vårt fungerer. Det er både en hard nøtt for forskerne å knekke, samtidig som det er et hverdagslig problem for noen uheldige få.

Med tanke på det siste er det kanskje lurere å spare snickersen til etter tinderdaten.

Blogginnlegg av Sigurd Zha, publisert 15 februar 2019.

Andre kilder:

Robert A. Wood, Food allergies for dummies

Anne Spurkland, Immun – kroppens evige kamp for å overleve

Snørr og slim – bare plagsomt?

Vi opplever det hver høst. På skolen, jobb, eller på trikken rundt oss hører vi gjentatte snufs, host og nys. Vinteren er på vei, og med den kommer en ny runde forkjølelser. Den ubehagelige, tette følelsen i hodet, den konstant rennende eller tette nesa, og den såre halsen. Hva er det kroppen egentlig holder på med når vi blir forkjølet?

Selve ordet – forkjølelse – er både korrekt og villedende på samme tid. Det er korrekt i den forstand at det å bli kald øker risikoen for å bli syk, men galt i den forstand at å bli kald er en nødvendighet for å bli det. Det som skjer når du en morgen går fra frisk og rask, til neste morgen å være tett og snørrete, er en plagsom påminnelse om et immunforsvar som holder deg i live hver eneste dag. Spesielt knytter du særlig kjennskap til et av førstelinjeforsvarene kroppen din har satt opp, nemlig slim.

Det finnes mange ulike og topptrente soldater på innsiden av kroppen vår, klare til å sloss for harde livet om en inntrenger skulle melde sin ankomst. Likevel, det aller beste er om inntrengerne aldri kommer så langt. Her kommer slimet på banen.

En forkjølelse er et angrep på kroppen fra virus – bittesmå inntrengere bestående kun av arvestoff, og som regel en beskyttende kappe av protein. Virusinntrengerne ser på våre celler som fabrikker de kan utnytte for å oppnå sitt mål: å lage flere kopier av seg selv. I cellene våre finner virus maskineriet de behøver for å gjøre nettopp det. Det første inntrengeren må gjøre er derfor å innta cellen.

Virus er avhengig av våre cellers maskineri for å kunne kopiere seg selv.

Vanligvis ligger det et lag med slim på overflaten som kler luftveiene våre, nettopp for å forhindre inntrengerne i å innta fabrikkene. Sett at du en tidlig vinterdag går ut i kulda, og går til trikken. Den kalde lufta gjør at slimhinnen i luftveiene tørker ut, og det blir mindre slim. I tillegg synker temperaturen i nesa raskt. Ved et fall i kroppstemperatur på en til to grader, synker temperaturen i nesa med seks grader. Seks grader kaldere enn kroppstemperatur passer de ørsmå inntrengerne helt ypperlig, faktisk er det akkurat den temperaturen de vil ha når de skal lage nye kopier av seg selv.

I løpet av dagen tar du i dørhåndtak, puster inn luften du deler med mennesker rundt deg, og vandrer kanskje til og med inn i et minuttferskt nys. Slimet er ikke lenger tilstrekkelig beskyttende, og temperaturen er blitt virusoptimal. Slimhinnen er nå nærmest blitt til en virusinkubator, og forkjølelsen er et faktum.

Ved å produsere mer slim blir jobben tøffere for virus.

Kroppen reagerer så med å masseprodusere slim. De topptrente forsvarerne på innsiden er i gang med å utrydde trusselen som allerede er inne, men nesten like viktig er det å forhindre at skuta fortsetter å ta inn vann. Ved å teppelegge slimhinnene med et tykt, seigt lag, så iherdig at du stadig vekk må snyte vekk overskuddet, blir jobben til nye inntrengere vanskeligere. I tillegg kommer trangen til å nyse, enda et av kroppens forsøk på å kaste ut de uønskede leieboerne.

Å nyse hjelper også viruset å spre seg. De nye viruspartiklene blir kastet ut i omverdenen, og smitter til nye individer.    

Bloggpost av Herman Müller-Nilssen, publisert 13. februar 2019

Benmargstransplantasjon: blir du frisk som en fisk eller er det en risk?

Noen sykdommer gjør at man kan trenge ny benmarg. Benmargen er en blodfabrikk. Alle blodcellene våre dannes fra stamceller i benmargen.  

 I 1956 gjennomførte Dr. E. Donnall Thomas den første vellykkede benmargstransplantasjonen i Cooperstown, New York. Han overførte frisk benmarg mellom to eneggede tvillinger. Dette var starten på en viktig og livreddende metode som legene fortsatt bruker i dag.

Hva er egentlig benmarg?
Det finnes to typer benmarg – gul og rød. Den gule benmargen består av fettvev som fyller hulrommet i knoklene våre, mens den røde inneholder selvfornyende stamceller som gir opphav til blodceller. I den røde benmargen, som vi finner i de flate knoklene, skjer det derfor kontinuerlig celledeling. Stamceller kan bli til røde og hvite blodceller, samt blodplater. Røde blodceller frakter oksygen rundt til kroppen, deriblant hjernen og musklene. Hvite blodceller er viktige for å bekjempe infeksjoner og er en del av immunforsvaret vårt. Blodplater trenger kroppen for å kunne stoppe blødning. 
Cellene i benmargen er ditt livs forsvar, og uten dem vil du dø- hvis ikke du får behandling.

Hvordan få ny benmarg?
Du kan få benmarg av deg selv, eller fra andre.  Dersom du skal få din egen benmarg, renser man først ut stamceller fra blodet eller benmargen og fryser dem. Deretter drepes immunforsvarscellene i kroppen din (cellegift) før man fører den rensede benmargen tilbake. Litt som å «filtrere og rengjøre ditt eget system». Dette kaller man også for «Autolog transplantasjon». Du kan også få benmarg fra andre, som frivillig ønsker å donere. Da er det viktig at du og donoren har så like vevstypegener som overhodet mulig for at kroppen din ikke skal frastøte den nye benmargen. Denne form for transplantasjon kalles for «Allogen transplantasjon». Etter at du har fått ny benmarg tar det flere dager/opptil uker før du har laget nok nye hvite blodceller. Dermed kan vanlige bakterier gjøre deg dødssyk.

5 dager med gift; naken og ubeskyttet
Cellegiftkuren etter transplantasjonen innebærer ikke bare at du lettere blir forkjølet eller får infeksjoner- det betyr rett og slett at du kan dø når som helst. Andres bakterier kan potensielt være dødelige for deg i en slik situasjon, men også dine egne bakterier kan bli din verste fiende.

Fordi du er så sårbar etter benmargsoverføringen, må du ligge på isolat på sykehuset i flere dager. På isolat blir du skjermet fra bakterier rundt deg, men også omverdenen. Til tross for en vellykket benmargstransplantasjon, er det ikke gitt at du vil fortsette livet på samme måte som før. Ikke bare har kroppen fått ordentlig juling, både mentalt og fysisk, men det kan også oppstå komplikasjoner etter en benmargstransplantasjon fra en donor.

Komplikasjoner – Utslett, tørre slimhinner og leverproblemer
En farlig komplikasjon når man har fått en allogen transplantasjon er GVHD –«Graft versus host disease». Immuncellene i benmargen fra donoren kjenner ikke igjen cellene rundt seg, for donorcellene befinner seg nå plutselig i din kropp. De nye immuncellene går derfor til angrep på dine celler. Denne sykdommen kan gi deg utslett i huden, øyeproblemer og tørre slimhinner i både munn, mage-tarm kanalen og i skjeden. GVHD kan også angripe indre organer og i verste fall være dødelig.
En benmargstransplantasjon kan altså være årsaken til at pasienten er live, men ikke nødvendigvis frisk!

Hva kan du gjøre? Her finner du svaret:
Gi blod, bli benmargsdonor og redd liv!
https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/det-norske-benmargsgiverregisteret

Forelsket i gener

Forelskelse. Det er lite som kan føles så fantastisk og håpløst på samme tid. Hvorfor har du blitt forelsket i akkurat ham? Noe av svaret kan faktisk være knyttet til genene våre.

Uten navn

Vi mennesker er utstyrt med forskjellige gener, og noen av disse koder for molekyler som heter HLA. Disse molekylene sitter på utsiden av cellen og fungerer som et «kikkhull» inn i cellene. Alt av kjente og ukjente stoffer kan binde seg til HLA. Hvis HLA inneholder fremmede stoffer vil det kunne aktivere kroppens forsvar.

Blant folk finnes HLA i veldig mange utgaver, men hver av oss har kun tolv ulike varianter av HLA.

Det finnes uendelig mange forskjellige bakterier og virus, og derfor er det viktig å ha størst mulig variasjon i HLA-molekylene, slik at mange trusler kan gjenkjennes og elimineres.

Vi arver halvparten av genene våre fra mor, og resten fra far. Vi vil at barna våre skal være godt forberedt i møte med ulike sykdommer.  Det er ting som tyder på at vi velger partnere med HLA-molekyler forskjellige fra oss selv på grunn av dette. Hvordan er det mulig?

Vi har forskjellige preferanser når det kommer til partnervalg. Noen tiltrekkes av mennesker med blondt hår, andre foretrekker brunt. Hva om vi i tillegg til disse ytre faktorene tiltrekkes av usynlige molekyler en potensiell partner skiller ut?

Vi har omtrent 400 forskjellige typer luktreseptorer i nesen, disse gjør oss i stand til å skille mellom mange ulike lukter. Reseptorene er direkte koblet med hjernen, noe som gir mulighet for en umiddelbar respons ved stimuli. Du har kanskje opplevd selv hvordan en lukt kan få gamle minner og følelser til å blusse opp igjen, helt uten annen påvirkning? Forskere tror vi blir kan bli tiltrukket av potensielle partneres lukt, avhengig av hvilke HLA-molekyler personen har.

gener f

Som art er vi tjent med å ha stor variasjon i sammensetningen av HLA. Det gjør at noen alltid vil være godt rustet til å takle nye sykdoms-fremkallende faktorer enn andre.

Hver og en av oss ønsker selvsagt å få barn med best mulig immunforsvar. Da er det viktig at barna arver mest mulig varierte HLA-molekyler.

Enkelte forsøk tyder på at fruktbare kvinner som ikke er påvirket av hormonell prevensjon tiltrekkes i større grad av partnere med HLA-molekyler forskjellig fra dem selv. Dette kan være for å sikre at et potensielt avkom kan ha best mulig sjanse til å overleve i en verden som stadig utsettes for nye truende sykdommer.

Kanskje vi ikke velger partner så fritt som vi tror?

På en annen side har enkelte forsøk også pekt på at kvinner påvirket av hormonell prevensjon kanskje i større grad tiltrekkes av partnere med likere sammensetning av HLA. Hvorfor er det slik?

Ved bruk av hormonell prevensjon lures kroppen til å tro den er gravid, og det kan tenkes at behovet for familie og trygghet dermed står sterkere enn drivkraften for å finne seg en partner.

En annen grunn til at HLA-molekyler kan påvirke partnervalg kan kanskje være fordi noen sykdommer som videreføres med genene våre ikke slår ut før et likt sykdomsgen arves fra begge foreldre.

Dersom vi velger partnere vi er i slekt med, øker sjansen for slike sykdommer. En person med ulike HLA-molekyler kan være en forsikring om at partner ikke er i slekt.

Partnervalg hos mennesker er vanskelig å studere, men forsøk på mus tyder på at mus kan skille mellom HLA-molekyler (HLA kalles MHC hos mus).

Aldri før har det vært så mange ufrivillig single og barnløse som i dagens samfunn. Vi bruker p-piller, timevis på å skrubbe oss i dusjen, rulle oss i deodorant, og dynke oss i parfyme. Lurer vi oss selv? Kanskje det hadde vært mer gunstig å møtes ustelte på et treningssenter, gjerne med bind for øynene. La lukten styre.

Blogginnlegg av Sina, publisert 4. februar, 2019

Studentblogg 2019

En gruppe medisinstudenter i tredje studieår, har de siste to ukene fordypet seg i immunologi, snakket med pasienter som har blitt hjulpet av immunterapi, av beinmargstransplanasjon eller som lever med en autoimmune sykdom. Studentene har lest om evolusjon, om transplantasjonsimmunologi, autoimmunitet, betennelse og immunterapi. De har diskutert med hverandre og skrevet hvert sitt blogginnlegg. De fleste av tekstene vil bli publisert på denne bloggen av studentene selv i ukene framover til begynnelsen av mars. Det første innlegget, om soppen fra Hardangervidda ble publisert i dag.

Tekstene er lest og gjennomgått med tanke på faglig innhold av kurslederne, men står ellers for forfatternes egen regning. For de fleste studentene er dette deres første møte med formidling av fagstoff til folk flest.

Takk til pasientene som velvillig har stilt opp og bidratt til kurset med tid, historier og problemstillinger.

Vi håper bloggtekstene kan gi nyttige og inspirerende vinklinger på viktige tema. Legg gjerne igjen kommentarer til forfattere og kursansvarlige, så skal vi forsøke å svare så langt det er mulig.

Bloggpost av Anne Spurkland, publisert 1. februar 2019