Kroppen – den ultimate læremester

Dersom hjernen vår var så enkel at vi kunne forstå den, ville vi vært for dumme til å forstå den. Dette ordtaket illustrerer hvor fantastisk kompleks og genial menneskekroppen er. Vi utgjør scenen for utallige finurlige samspill hver eneste dag, hvorav flesteparten ikke en gang er kjente for oss.

Kroppen er altså en oppsetning som selv den beste teatersjef bare kan drømme om å gjenskape. Derfor virker det selvsagt at vi forsøker å bli inspirert av, eller enda bedre; stimulere, kroppens egne systemer når vi skal bekjempe sykdom.

De siste årene har det blitt rettet mer fokus mot nettopp dette – vi forsøker å fremstille legemidler som etterligner hvordan kroppen selv responderer ved sykdom. Et eksempel er såkalt immunterapi – som er i vinden som kreftbehandling. Et annet er biologiske medisiner, som skiller seg fra vanlige medikamenter ved at de fremstilles fra levende celler eller vev. Dette kan være mikroorganismer som virus og bakterier, eller organer og vev fra dyr og planter.

Biologiske medisiner tar sikte på å forhindre betennelser. Betennelse er en tilstand som nok er kjent for de fleste. Selv om det oppleves som et onde, er det faktisk kroppens måte å behandle seg selv på. En normal betennelsesreaksjon vil føre til uskadeliggjøring av inntrengeren, og normalt også reparasjon av skaden i vevet.

Det finnes likevel betennelsesreaksjoner som i seg selv fører til skade og sykdom. Det hender nemlig at kroppens eget immunforsvar feiltolker kroppens egne celler som inntrengere, og dermed setter i gang en betennelsesreaksjon for å nøytralisere trusselen. Dette kalles autoimmunitet, og er grunnen til at pasienter med for eksempel leddgikt opplever kroniske betennelser. Med biologiske medisiner vil vi altså hemme eller blokkere spesifikke trinn i denne betennelsesprosessen.

Disse medisinene har bidratt til store fremskritt i behandlingen av flere autoimmune sykdommer, deriblant leddgikt. Biologiske medisiner er på ingen måte en homogen gruppe legemidler, og virkningsområdene varierer i stor grad.

Flere av medisinene inneholder spesialdesignede forsvarsstoffer lik de kroppen selv bruker – såkalte antistoffer. Antistoffer er en viktig del av vårt naturlige immunsystem, og spiller for eksempel en viktig rolle for funksjonen av vaksiner. Det er antistoffer som binder seg til fremmede stoffer i kroppen, og de får i gang en immunrespons. Remicade og Humira er eksempler på biologiske medikamenter som består av spesialdesignede antistoffer. De er faktisk sammensatt av spesielt utplukkede antistoffdeler fra både mus og menneske, for å få den nøyaktige virkningen vi er ute etter. I motsetning til kroppens egne antistoffer, som binder fremmedstoffer, hemmer disse et viktig stoff i betennelsesprosessen, TNF-alfa. Optimalt sett får man dermed ikke betennelser – de stoppes på halvveien.

Et paradoks med slik behandling er imidlertid at kroppen kan utvikle antistoffer mot antistoffene i medisinen. Dette skjer dersom kroppen oppfatter de tilførte stoffene som fremmede. Når vi tar en vaksine ønsker vi en slik reaksjon for å bli immun mot den aktuelle sykdommen. Dette ønsker vi naturlig nok ikke ved bruk av biologiske medikamenter, da dette potensielt kan nøytralisere effekten av legemidlet. I verste fall kan dette medføre livstruende reaksjoner på medisinen. Derfor er man nøye i oppfølgingen av pasientene som bruker denne type medisiner.

Denne problemstillingen illustrerer en ugjendrivelig sannhet som preger all vitenskap: For hver ny oppdagelse, åpenbares nye spørsmål. Dette er ikke mindre sant for legevitenskapen, som befatter seg med den uendelig avanserte menneskekroppen. Likevel er det meningsfullt å oppdage nye prosesser og mekanismer, særlig når vi kan sette prosessene i arbeid for å bedre menneskers livskvalitet. Kroppen selv går legevitenskapen en høy gang hva gjelder behandling av sykdom. Vi har allikevel tatt det viktigste steget på veien – vi har skjønt at vi har uendelig mye å lære!

Bloggpost av Siri Hernes Flatmark, publisert 6. mars 2017

Nøtteknekkeren

Nøtteknekker er et ord som kan ha flere assosiasjoner knyttet til seg. For noen er Nøtteknekkeren et tysk eventyr som fra tid til annen settes opp som ballettforestillinger. Andre tenker kanskje på kjøkkenredskapet som er nødvendig for å knekke nøtta, bokstavelig talt. En nøtteknekker i kjøkkenskuffen er imidlertid god til så mye mer enn det, og er uunnværlig for mange leddgiktpasienter.

Leddgikt (revmatoid artritt) er en kronisk leddsykdom som med tiden fører til at de syke leddene blir slitt og ødelagte. Kvinner rammes oftere enn menn, og sykdommen starter gjerne etter fylte 45 år. Totalt rammes 0,5-1 % av befolkningen.

Sykdommen hører til kategorien autoimmune sykdommer. Immunforsvaret vårt kan sammenlignes med en militærtropp som har som oppgave å oppdage fremmede inntrengere. Hvis militærtroppen ikke klarer å skille mellom egne soldater og fiender, oppstår det kaos og krigen kommer ut av kontroll. Slik er det også for immunforsvaret vårt. Feilaktige angrep på våre egne, friske celler gjør at det oppstår autoimmune sykdommer. Hvilke celler i kroppen som angripes avgjør hvilken autoimmun sykdom som utvikles. Foruten leddgikt er diabetes type 1, cøliaki og multippel sklerose andre eksempler på slike sykdommer.

Hvorfor ødelegges leddene? Svaret er komplekst, og for å kunne gi et godt svar må vi se nærmere på leddets oppbygning. Tegningen viser skjematisk hvordan et ledd er bygget opp, og hvordan sykdommen kan utvikle seg. Synovialhinnen er ansvarlig for å lage leddvæsken (smører leddene), og består normalt av et enkelt lag med overflateceller over løst bindevev. Hos revmatikere har det oppstått en betennelse i denne hinnen og omkringliggende vev. Det skyldes at en stor militærtropp med sinte, hvite blodceller har invadert leddet. T- og B-celler er spesialsoldater som befinner seg i troppen, og særlig mange aktiverte T-celler av typen CD4+ er til stede. Det skilles ut signalstoffer (cytokiner, feks. IL-1, IL-8 og TNF) til cellene i vevet, og det skilles ut stoffer (proteolytiske enzymer) som bryter ned leddets deler. Det startes en betennelsesprosess i leddvevet og leddvæsken som blir kronisk.ledd2.PNG

Lokalt i leddvevet oppstår det også en aktivering av komplementsystemet. Det er en prosess som kan sammenlignes med en rekke dominobrikker. Faller en dominobrikke, vil resten av rekken også bli dratt med. Slik er også komplementsystemet vårt.  Det består av mange proteiner som aktiveres én etter én i et kaskadesystem. Normalt er det en viktig del av forsvarstroppen vår, og er med på å fjerne uønskede mikrober. Hos leddgiktpasienter aktiveres imidlertid komplementsystemet uten at det er fremmede mikrober til stede, men fordi kroppen har reagert på seg selv. Komplementsystemet vil bidra til sykdomsutviklingen og gi skade i vevet. Synovialhinnen blir tykk og betent. Som en følge av betennelsesprosessen vil brusken gradvis forsvinne hen, og mengden beinvev reduseres. Det syke leddet vil kjennes hovent, varmt og smertefullt.

Hendene blir ofte rammet av leddgikt, ofte fingrenes grunn- og midtledd. Halsvirvler, skulder, kne, ankel og fot kan også rammes. Revmatikere som har hatt diagnosen i mange år kan være plaget av smerter og feilstillinger i leddene, og følgelig redusert bevegelighet. Daglige gjøremål kan bli en smertefull og praktisk utfordring, og mange pasienter med sykdommen må ta i bruk hjelpemidler. Nøtteknekkeren er en av flere, og kan være til hjelp i mange ulike oppgaver, for eksempel til å skru opp korker på melkekartonger og lignende.

Heldigvis er ikke kun nøtteknekkere og andre hjelpemidler eneste løsning på plagene. Det finnes per i dag ingen helbredende behandling, men det finnes medikamenter som demper symptomene. Målet er å hemme immunforsvaret slik at betennelses- og immunprosessene reduseres, og funksjonaliteten i leddene opprettholdes slik at nøtteknekkeren kan legges i skuffen hvor den hører hjemme!

Blogginnlegg skrevet av Hilde Dalheim Jacobsen, publisert 3.mars 2017.