Kreft – den evige kampen

De negative assosiasjonene knyttet til ordet kreft er hos de fleste av hos veldig sterke, og det er ikke uten grunn. I 2016 fikk vi over 32 000 nye tilfeller av kreft og i løpet av samme året tapte over 11 000 mennesker kampen mot den brutale sykdommen. Når så mange som 1/3 av de som får diagnosen ikke overlever, er det et sikkert tegn på at behandlingen må forbedres. Det drives derfor iherdig forskning på området.

I de senere årene har det blitt en økende interesse for hvordan kroppen på egenhånd håndterer sykdommen. Koblingen mellom immunforsvaret og kreft har gitt oss nytt håp om å finne en god behandling. En slik behandling må derfor bygge på at vi har god kunnskap om både kreft, immunforsvaret og deres intrikate samhandling.

Hva er egentlig kreft? De fleste cellene i kroppen formerer seg ved å dele seg i to nye celler. Når cellene deles skal alt arvestoffet kopieres slik at de to cellene får ett sett med arvestoff hver. I denne kopieringsprosessen kan det skje feil slik at arvestoffet endres litt. Dette kalles en mutasjon. De fleste av disse feilene er harmløse og påvirker oss ikke nevneverdig. Om man derimot får en oppsamling av flere feil, eller at feilene skjer på kritiske steder i arvestoffet kan cellen begynne å dele seg ukontrollert. De ukontrollerbare cellene kan da danne en kreftsvulst. Dette kan sammenlignes med hva som skjer hvis oppskriften til en kake endres. Hvis man bare endrer mengden sukker med 2 gram merker ingen forskjell, men om man bytter ut alt sukkeret med salt blir kaken ødelagt.

En kreftcelle er dermed en normal celle som er kommet ut av kontroll, men hvordan skal immunforsvaret vårt gjenkjenne dette? For å svare på det må vi fordype oss i HLA–I molekylet. Alle celler med kjerne har HLA–I molekyler på celleoverflaten. Funksjonen til HLA-I molekylet er å vise immuncellene som patruljerer rundt i kroppen at alt er som det skal. Cellene formidler denne indre status ved å frakte biter av nydannede proteiner ut på celleoverflaten. Proteinbitene fraktes ut sammen med HLA-I molekylet.

Cellens egenproduserte proteiner dannes på grunnlag av arvestoffer og er derfor en god indikator på cellens status. Hvis mutasjoner i kreftcellen endrer disse proteinene vil immunceller registrere det. Etter at kreftcellene er registrert tilkalles andre immunceller for å drepe de skadede cellene. Disse drepercellene kalles CD8+ T-celler. Immunforsvaret mot kreft kan dermed sammenlignes med en kafeeier som er blitt opplyst om at noen av kakene i kafeen hans inneholder salt i stedet for sukker. Han sender derfor ut spesialtrente kakesmakere (T-celler) som er spesielt gode på både å gjenkjenne feilen og å ødelegge de «muterte» kakene.

Denne beskrivelsen av immunforsvaret gir oss et inntrykk av at ingen skadede celler slipper uoppdaget forbi, men slik er det altså ikke. Kreftcellene har tilegnet seg flere metoder for å slippe unna kroppens forsvar. Noen kreftceller velger å ikke uttrykke HLA på overflaten, mens andre uttrykker molekyler som hemmer immuncellene. Andre derimot, produserer signalstoffer som hemmer immunresponsen.

Forskning gir stadig bedre kunnskap om hvordan immunforsvaret normalt oppdager og dreper kreftceller samt hvordan kreftcellene sniker seg unna dette forsvaret. Immunterapi er en ny behandlingsform som baserer seg på denne informasjonen. Så selv om ingen har sluppet jubelen løs helt enda, kan det godt være vi står foran en revolusjon i kreftbehandlingen.

Bloggpost av Marius Lindal, publisert 23. februar 2018

ET CIA-PROGRAM MOT KREFT

Immunterapi – et treningsprogram for immunsystemets instruktører.

«Operation Cyclone» var en av CIAs store suksesser under den kalde krigen. Tidlig på 80-tallet tapte den afghanske mujahedinbevegelsen terreng mot de sovjetiske styrkene. Amerikanerne fryktet at De Røde ville erobre Afghanistan og dermed komme nærmere Den persiske gulf. CIAs strategi var å gi våpen og opplæring til noen utvalgte soldater fra mujahedin som kjente området bedre enn noen amerikaner eller sovjetisk soldat. Disse dro så tilbake til Afghanistan fra treningsleirene i Pakistan og lærte opp utallige lokale soldater. Med amerikanske våpen og kunnskap drev mujahedin de sovjetiske styrkene ut fra sitt hjemland.

Dette er ikke veldig ulikt noe som skjer på sykehus i dag, nemlig immunterapi i form av DC-vaksiner. DC står for dendrittisk celle og kan kalles en av immunsystemets instruktører. Vanligvis sitter de rundt omkring i kroppen og ser etter fremmede elementer. Om de finner noe fremmed drar de til lymfeknutene og starter opplæringen av en horde T-celler, noen av immunsystemets fremste drapsmaskiner. Disse drar deretter ut for å drepe det fremmede.

Om man får kreft er kirurgi, cellegift og stråling vanlig behandling. Men man er ikke garantert å drepe alle kreftcellene, noen få kan gjemme seg og senere gi opphav til nye svulster. Tanken bak DC-vaksinen er å trene opp kroppens egne dendrittiske celler til å lære opp T-cellene slik at de kan drepe det som er igjen av kreften, ikke ulikt CIAs taktikk i Afghanistan.

For å få til dette tar man ut noen spesielle celler fra blodet til pasienten, monocytter, som kan sammenlignes med de utrente mujahedinsoldatene på vei til de pakistanske treningscampene. De «utdannes» så til å bli dendrittiske celler ved hjelp av forskjellige signalstoffer og blir til ferdig utdannede instruktører, klare til å lære opp soldater til krig mot fienden. Det siste de får før avreise er bilder og beskrivelser av fiendens kjennetegn og svakheter. Dette kan være i form av mRNA, en liten «oppskrift» på proteiner kreftcellene har på overflaten. Bevæpnet med dette er de dendrittiske cellene klare til å starte opplæringen og utvelgelsen av de beste av kroppens mangfoldige krigslystne celler. De spesialtrente soldatene sendes så ut i kampen mot kreften.

Så kommer pasienten og får noen enkle stikk i armene, ikke ulikt andre vaksiner man har fått som barn. De utdannede mujahedininstruktørene (de dendrittiske cellene) er på plass og kan starte treningsprogrammet de har lært av CIA (legen). De drar til sine hemmelige treningscamper i fjellene (lymfeknutene) og starter opplæringen av sine våpenbrødre (T-cellene). Ut av treningscampene strømmer soldater, ivrige etter å sloss mot Den røde arme (kreftcellene). Krigen tar til og mujahedin vinner!

Dessverre er det her likhetene stopper. For enda har vi ikke fått laget den perfekte DC-vaksinen som resulterer i at alle kreftcellene blir drept. Men slik som CIA og mujahedin drev de sovjetiske styrkene ut av Afghanistan i 1989 tror og håper jeg vi i fremtiden vil klare det samme i kroppene våre mot kreft!

Bloggpost av Kenneth Eilersten, publisert 9. februar 2018