Kategorier
Autoimmunitet Immunologi

Politiskolen 8

Når kroppens immunforsvar ikke forstår hvem som er skurken

Blodet ditt er ikke bare blodet ditt. Det patruljeres av et politi som arresterer og dreper med stor nøyaktighet. Våre hvite blodceller har blitt nøye utvalgt, og er trenet i å kjenne igjen alt som er fremmed. T-cellene som er politimenn og hovedetterforskerne utdannes gjennom et akademi som stryker over 95 %. Dette skyldes at de klarer å skille godt nok mellom egne celler og fremmede mikrober.

Ikke bare er det et trangt nåløye for å komme gjennom utdanningen for å bli T-celle, det er også strenge kriterier for å bli forfremmet til etterforsker. Det er kun de som kan bevise at de har klart å finne en skurk som blir forfremmet. Disse får da lov til å danne utallige kopier av seg selv for at kroppen skal være ekstra godt forberedt på den samme trusselen i fremtiden. Det at kroppen forfremmer de politimennene som er ekstra flinke til å gjenkjenne skurker er helt sentralt i utvikling av immunitet. Dette funker utrolig bra, vanligvis.

Likevel slippes noen ganger en litt for «trigger happy» politimann gjennom nåløyet. En T-celle som tror den ser noe fremmed og farlig når den egentlig bare ser kroppen slik den skal være. Denne cellen er ikke et stort problem alene, så lenge den ikke forfremmes. Noen byråkrater kalt dendrittiske celler, står klare til å vurdere om observasjonen er en faktisk skurk eller ikke, før de bestemmer seg om de skal støtte en forfremmelse og tillate arrestasjoner og drap. Noen ganger kan mer erfarne mellomledere, kalt regulatoriske T-celler, som har sett det samme før, fortelle at observasjonen er feilaktig. Andre ganger finnes ikke slike erfarne mellomledere. Da må byråkratene prøve å danne seg et bilde av sannsynligheten for at det er en skurk som har blitt observert. Dette gjør de på bakgrunn av miljøet hvor observasjonen er blitt gjort. Ble den gjort på en fredelig søndagspiknik, eller under skuddveksling på topphemmelige oppdrag med deltatroppen?

Politimenn som overtolker en fredelig piknik blir heldigvis sjelden forfremmet til etterforskere. Skulle det likevel skje, så er det veldig alvorlig. Da er det ikke nødvendigvis noen vei tilbake. Gjennom sine forfremmelser får disse etterforskerne anledning til å spre sin vranglære til nye generasjoner av etterforskere. Etter hvert blir de mange. Når disse cellene får danne store tropper og orkestrere angrep mot uskyldige celler i kroppen blir det en autoimmun sykdom.

Og autoimmune sykdommer som leddgikt og cøliaki er ikke så sjeldne. Fordi kroppen er laget slik at gode etterforskere skal huske og spre sin kunnskap i lang tid, kanskje livet ut, er det dessverre veldig vanskelig å bli kvitt disse destruktive tjenestemennene. Noen ganger prøver legene til og med å henrette alle kroppens politimenn, og erstatte dem med nye rekrutter. Dette gjøres med cellegift og stråling, samt en benmargstransplantasjon for å prøve å utdanne politi og etterforskere helt på nytt, men selv med nyutdannete politimenn kan sykdommen komme tilbake på nytt.

Og akkurat fordi det er så vanskelig å bli kvitt disse sykdommene med dagens medisin, er det viktig at vi også prioriterer autoimmune sykdommer i fremtiden. Du som leser dette må få forskerne til å finne en løsning. Ikke la leddgikt, MS, systemisk sklerose, psoriasis, ulcerøs kolitt og mange flere drukne blant andre sykdommer som er mer voldsomme og dødelige på kort sikt.

Bloggpost av Daniel Stray, publisert 14. februar 2018

Kategorier
Immunologi

En thymus’ bekjennelser

Hvorfor får hjertet så mye oppmerksomhet?

Hei, jeg heter thymus, noen kjenner meg også som brisselen, og jeg er et lite, nokså ukjent organ i menneskekroppen. Du har ikke hørt om meg, nei? Det er ikke rart. Jeg har aldri vært en av de populære. Jeg er lei av å være i skyggen. Liksom, hallo, jeg er her jeg også! Jeg ligger faktisk både foran og oppå hjertet, så jeg er jo bokstavelig talt over hjertet. I 1961 var det heldigvis en som så meg. Han heter Jaques Miller. Uten hans dedikasjon til å forske på meg, hadde kanskje ingen visst om mine evner.

Der står hjertet og slår med alle sine muskler. Arbeider hardt og er aktiv. Og her står jeg. I dårlig fysisk form. Inaktiv. Bestående for det meste av fett og døde celler.

Men jeg har ikke alltid vært fet. I mine yngre dager var jeg i tipp topp form. Jeg er nemlig helt essensiell for at mennesket skal kunne bekjempe infeksjoner. Hva skjer når man ikke klarer å bekjempe infeksjoner? Jo, da dør man. Det er det som ligger til grunn for den dødelige sykdommen AIDS; HIV-viruset går inn i T-cellene og gjør at de ikke lenger fungerer som de skal slik at systemet kræsjer, immunsvikt. Infeksjonssykdommer som kroppen vanligvis ville ha klart å bekjempe, dreper personer som har utviklet AIDS fordi de ikke lenger har et fungerende immunforsvar. Jaques Miller fjernet thymus hos noen nyfødte mus, og oppdaget at disse musene fikk «AIDS», immunsvikt altså.

T-celler, ja – hva er det? De er selvfølgelig oppkalt etter meg; T står for thymus. T-cellene er blodceller som tilhører immunsystemet, hvite blodceller, som er avhengige av meg for å modnes og få deres funksjon. Har du hørt om sensorer som vurderer kandidatens utseende og dreper de som stryker? I mitt utdanningssystem ansetter jeg slike sensorer. Studentene, thymocyttene, må gjennom en nådeløs eksamen før de kan bli ferdigutdannede T-celler og patruljere rundt i blodet. Strykprosenten er på 98 %. Kroppens immunforsvar er bygd for å gjenkjenne og eliminere det som er fremmed. Dette er viktig for bekjempelse av bakterier og virus som potensielt kan forårsake skade. Dersom studentene har en fasong som gjør at de binder seg for sterkt til «selv»-molekyler, vil de stryke på eksamen hos meg og dø. Derfor trodde alle forskerne i begynnelsen at jeg bare var en gravplass for immunceller.

Hvis det er noen immunceller som klarer å jukse seg gjennom eksamen, og det skjer dessverre, kan man få sykdommer som bl. a. cøliaki, diabetes type 1 og leddgikt. Disse sykdommene kalles for autoimmune sykdommer (auto kommer fra gresk og betyr selv), dvs. at kroppen angriper seg selv. Personer med diabetes type 1 produserer ikke insulin fordi immuncellene går til angrep på de insulinproduserende cellene i kroppen. I få tilfeller oppstår det altså svikt i utdanningssystemet. Alle kan gjøre feil. Trump er blitt president i verdens mektigste land.

Heldigvis har de aller fleste et velfungerende immunforsvar. Heldigvis ble det oppdaget at jeg er mer enn bare en gravplass. Heldigvis har ikke menneskeheten «AIDS», alle sammen.

Du bør takke meg.

Bloggpost av Milan Nguyen, publisert 12. februar 2018

Kategorier
Autoimmunitet

Selvskadingssykdommene

På barneskolen gikk jeg i klasse med tre jenter som het Andrea – kort sagt skapte det en hel del forvirring. Det ble til at de ble hetende Andrea L, Andrea ÅS, og Andrea MS. Så, en sommer etter jeg kom tilbake fra en ferie fri for Andreaer, var det plutselig bestemt at Andrea MS skulle kalles for Andrea M.

”Hvorfor det?” spurte vi selvfølgelig.

”MS er en sykdom”, sa læreren.

Slik hørte jeg altså om MS, multippel sklerose, for første gang. Det var ikke før jeg startet på medisinstudiet at jeg forsto hvordan flere sykdommer, sammen med MS, går under en større sekkebetegnelse. Et fremmedord for mange: Auto-immunitet. En kommer over det i blogginnlegg, tabloidaviser og familieselskap: Diabetes type 1, cøliaki, psoriasis, leddgikt, multippel sklerose – de er alle auto-immune sykdommer. Noen har det fra de er født, noen fra tidlig skolealder, og bestemødre sliter med leddgikt først oppe i 70-årene.

Auto-immun sykdom; auto og immun: Auto, fra gresk, betyr ”selv”. Immunitet beskriver immunforsvaret, kroppens spesialiserte beskyttelse. Immunforsvaret har flere roller i kroppen enn å verge mot virus og bakterier. Det er en slags politistyrke, bestående av hvite blodlegemer, som passer på at alt er som det skal. De er celler i likhet med resten av kroppens byggeklosser, men er mobile, og kjører rundt på kroppens motorveier, blodårene. De fleste celler i kroppen er utstyrt med projektormolekyler som til enhver tid skal presentere hva som foregår inne i cellen. Dersom noe virker galt, kan de hvite blodlegemene drepe den mistenkelige cellen. Den syke cellen får signaler som setter i gang en kontrollert selvoppdelingsprosess, og på ryddig vis er den ute av verden.

Celledød på denne måten er helt vanlig, og sentralt for et gjennomgående prinsipp i alle kroppens systemer: homeostase, eller likevekt. Dersom et system tipper over homeostasevippen, vil en slik skjevhet kunne ha store konsekvenser. Ved en auto-immun sykdom dør for mange av kroppens friske celler, og det er de hvite blodlegemene som har skylda. Hvorfor dette skjer, er ganske sammensatt. Samspillet i kroppen er uhyre komplisert og nyansert. Historien er heller ikke nødvendigvis slutt etter man har blitt stemplet med en auto-immun diagnose. Flere andre komplikasjoner kan oppstå med auto-immunitet som bakteppe.

Det forskes på hvorvidt det er mulig å kartlegge gener som gjør oss mer utsatt for auto-immunitet – noe som har vist seg å være en utfordrende oppgave. Det er spesielt en subgruppe blant de hvite blodlegemene som spiller en sentral rolle her: T-cellene. Det er blant annet disse politibetjentene som sjekker projektormolekyler på enhver celle i kroppen. Eksempelvis kan en forandring i denne sjekken være med på å forklare hvordan tidligere nevnte multippel sklerose oppstår.

Hjernens celler skal i utgangspunktet ikke sette i gang noen immunreaksjon. Likevel kan det tenkes at det tilfeldigvis er noen celler der som er i stand til det. Langs hjernens ledningssystem sitter det beskyttende celler som isolerer de elektriske signalene. Den auto-immune reaksjonen i multippel sklerose skjer ved at disse cellene angripes og dør. Vanligvis vil det ikke være noen T-celler i hjernen som skaper noen auto-immun utvikling, men dersom en infeksjon kommer seg hit, vil den normalt lokke flere hvite blodlegemer til seg. Det kan da også trigge en respons mot hjernens isoleringsceller.

I det store bildet er kroppen et tilsynelatende godt system, men dersom en dykker ned på molekylnivå, er det svært mye som avgjøres av tilfeldigheter, og får ringvirkninger oppover i systemet. Det er ikke store sannsynligheter det er snakk om, men dette gjelder flere velkjente sykdommer hos folk vi møter i dagliglivet. Usannsynlige ringvirkninger som kan få ditt politi til å vendes mot deg slik at du innvendig skader deg selv.

Bloggpost av Jørgen Foyn Nørstebø, publisert 27. februar 2017.