Selvskadingssykdommene

På barneskolen gikk jeg i klasse med tre jenter som het Andrea – kort sagt skapte det en hel del forvirring. Det ble til at de ble hetende Andrea L, Andrea ÅS, og Andrea MS. Så, en sommer etter jeg kom tilbake fra en ferie fri for Andreaer, var det plutselig bestemt at Andrea MS skulle kalles for Andrea M.

”Hvorfor det?” spurte vi selvfølgelig.

”MS er en sykdom”, sa læreren.

Slik hørte jeg altså om MS, multippel sklerose, for første gang. Det var ikke før jeg startet på medisinstudiet at jeg forsto hvordan flere sykdommer, sammen med MS, går under en større sekkebetegnelse. Et fremmedord for mange: Auto-immunitet. En kommer over det i blogginnlegg, tabloidaviser og familieselskap: Diabetes type 1, cøliaki, psoriasis, leddgikt, multippel sklerose – de er alle auto-immune sykdommer. Noen har det fra de er født, noen fra tidlig skolealder, og bestemødre sliter med leddgikt først oppe i 70-årene.

Auto-immun sykdom; auto og immun: Auto, fra gresk, betyr ”selv”. Immunitet beskriver immunforsvaret, kroppens spesialiserte beskyttelse. Immunforsvaret har flere roller i kroppen enn å verge mot virus og bakterier. Det er en slags politistyrke, bestående av hvite blodlegemer, som passer på at alt er som det skal. De er celler i likhet med resten av kroppens byggeklosser, men er mobile, og kjører rundt på kroppens motorveier, blodårene. De fleste celler i kroppen er utstyrt med projektormolekyler som til enhver tid skal presentere hva som foregår inne i cellen. Dersom noe virker galt, kan de hvite blodlegemene drepe den mistenkelige cellen. Den syke cellen får signaler som setter i gang en kontrollert selvoppdelingsprosess, og på ryddig vis er den ute av verden.

Celledød på denne måten er helt vanlig, og sentralt for et gjennomgående prinsipp i alle kroppens systemer: homeostase, eller likevekt. Dersom et system tipper over homeostasevippen, vil en slik skjevhet kunne ha store konsekvenser. Ved en auto-immun sykdom dør for mange av kroppens friske celler, og det er de hvite blodlegemene som har skylda. Hvorfor dette skjer, er ganske sammensatt. Samspillet i kroppen er uhyre komplisert og nyansert. Historien er heller ikke nødvendigvis slutt etter man har blitt stemplet med en auto-immun diagnose. Flere andre komplikasjoner kan oppstå med auto-immunitet som bakteppe.

Det forskes på hvorvidt det er mulig å kartlegge gener som gjør oss mer utsatt for auto-immunitet – noe som har vist seg å være en utfordrende oppgave. Det er spesielt en subgruppe blant de hvite blodlegemene som spiller en sentral rolle her: T-cellene. Det er blant annet disse politibetjentene som sjekker projektormolekyler på enhver celle i kroppen. Eksempelvis kan en forandring i denne sjekken være med på å forklare hvordan tidligere nevnte multippel sklerose oppstår.

Hjernens celler skal i utgangspunktet ikke sette i gang noen immunreaksjon. Likevel kan det tenkes at det tilfeldigvis er noen celler der som er i stand til det. Langs hjernens ledningssystem sitter det beskyttende celler som isolerer de elektriske signalene. Den auto-immune reaksjonen i multippel sklerose skjer ved at disse cellene angripes og dør. Vanligvis vil det ikke være noen T-celler i hjernen som skaper noen auto-immun utvikling, men dersom en infeksjon kommer seg hit, vil den normalt lokke flere hvite blodlegemer til seg. Det kan da også trigge en respons mot hjernens isoleringsceller.

I det store bildet er kroppen et tilsynelatende godt system, men dersom en dykker ned på molekylnivå, er det svært mye som avgjøres av tilfeldigheter, og får ringvirkninger oppover i systemet. Det er ikke store sannsynligheter det er snakk om, men dette gjelder flere velkjente sykdommer hos folk vi møter i dagliglivet. Usannsynlige ringvirkninger som kan få ditt politi til å vendes mot deg slik at du innvendig skader deg selv.

Bloggpost av Jørgen Foyn Nørstebø, publisert 27. februar 2017.

Menneskekroppens Donald Trump

Autoimmunitet – når kroppens forsvar mot terrorister slår feil.

Trump undertegnet fredag 27.1.2017 en ny innvandringsavtale kalt ”Beskyttelse av landet mot at utenlandske terrorister kommer inn i USA”. Men det har vist seg at også mennesker med opphold- og arbeidstillatelse ikke får lov til å komme inn, og dermed blir dette et angrep på folk som hører til i USA. Dette har skapt reaksjoner i USA og verden rundt.

Immunsystemet er kroppens svar på å hindre ”terrorister” å komme inn og gjøre skade. Det er visse likhetstrekk mellom det som nå skjer i USA og det som skjer i kroppen når immunforsvaret kommer ut av balanse og begynner å angripe seg selv. Dette angrepet på seg selv kalles autoimmunitet og er årsak til mange sykdommer. Når det, som i USA, er slik at celler som egentlig hører til kroppen, og dermed skal ha lov til å oppholde seg der, ikke lenger får lov av immunsystemet å være der, så blir vi syke.

Vi har mange autoimmune sykdommer. Noen av de vanligste er leddgikt, diabetes type 1 og psoriasis. Her har immuncellene gått til krig mot henholdsvis leddene, cellene som lager insulin og huden. Kroppens immunceller kan tenkes på som passkontrollører. De befinner seg i blodet og vevet, og hver gang de treffer noen så ber de dem om å vise frem passet sitt. Det vi her tenker på som passet er egentlig strukturer på overflaten til cellen. Cellene som tilhører kroppen får godkjent passet sitt, og får fortsette å være i kroppen, slik som at amerikanere får lov til å komme inn i og oppholde seg i USA. Derimot vil virus og bakterier ha fremmede pass som ikke blir godkjent av passkontrollørene.

I og med at virus og bakterier ofte kommer som store grupper så skjønner kroppen at de må øke beredskapen. Derfor lager de mange flere immunceller, noe som kan tenkes på som at de åpner mange flere passkontroller på flyplassen, slik at ingen klarer å lure seg unna. Finner immuncellene en bakterie eller et virus så vil de anholde dem og til slutt drepe dem, slik at de ikke får påført større skade på kroppen. Dette er et nøye regulert system, der det er en viktig og vanskelig oppgave å filtrere kroppens ”terrorister” fra kroppens egne celler.

Noen ganger gjør kroppens passkontroll feil! De tror at celler som egentlig tilhører kroppen er terrorister. Når passkontrollørene får se passet til disse cellene, så skjer samme prosess som når ”terrorister” kommer. Dette kan tenkes på som at Trumps forbud også rammer de som har fått grønt kort. Han ønsker å utestenge alle disse menneskene fordi han er redd for at de skal være inntrengere, når de fleste av de i realiteten er fredelige borgere som ønsker å arbeide. Når disse cellene som egentlig er en del av kroppen blir anholdt og drept av kroppens passkontrollører, så vil deres arbeidsoppgaver ikke bli utført og kroppen blir syk.

Altså er oppgaven like utfordrende for kroppen som for Trump når det gjelder å forstå hvem som er terrorister. Hva skjer egentlig når kampen mot det onde også omfatter noe av det gode? I kroppen blir det er innvendig selvmord. Hva det fører til i USA gjenstår derimot å se.

Bloggpost av Lise Wessel Larsen, publisert 15. februar 2017.

 

Immunsystemets selvmordsbombere

Immunsystemet er et komplisert samarbeid mellom ulike celler som konstant jobber for å holde kroppen frisk. I skyggen av immunsystemets mer kjente B- og T-celler, skjuler det seg en hær av hardtarbeidende celler som er villige til å ofre sitt eget liv for at kroppen skal overleve.

Angrepet er i gang! Alarmen uler og varsellampene blinker. Hvis ingenting gjøres, kan fienden forårsake stor skade og i verste fall vil menneskeliv gå tapt. Angriperen er en ukjent mikroorganisme som har brutt seg inn gjennom kroppens forsvarsmur av hud og slimhinner. Alarmen er en strøm av molekyler som slippes ut i blodet, og som varsler om at fare er på ferde.

Kroppen har heldigvis en plan. Først må fienden identifiseres, deretter må et tilpasset våpen produseres i så mange kopier at fienden utslettes. Men en slik prosess vil ta lang tid, og hvis fienden ikke holdes i sjakk ved angrepsstedet lenge nok, kan den raskt gjøre uopprettelig skade. Heldigvis er kroppens forsvarsmur bemannet. I skyggen av immunsystemets helter, B- og T-cellene, finner vi andre hardtarbeidende celler som utgjør kroppens førstelinjeforsvar, blant annet nøytrofile granulocytter.

Nøytrofile granulocytter tilhører det vi i kaller det medfødte immunforsvaret. Dette er kroppens førstelinjeforsvar som gir en rask og generell immunrespons mot enhver av de utallige forskjellige mikroorganismene som kunne tenke seg å invadere den. Gjennom molekyler på celleoverflaten «lukter» de nøytrofile granulocyttene seg frem til det stedet hvor det molekylære alarmsignalet fra angrepet er sterkest. Her går de ut fra blodårene og inn i det infiserte vevet. Når de kommer frem til riktig sted, bidrar de til å forsterke alarmsignalet, slik at man på kort tid får samlet mange nøytrofile granulocytter.

Samtidig begynner B- og T-cellene i det adaptive immunforsvaret å analysere den invaderende mikroben ved å prøve å finne mikrobens molekylære merkelapp. Deretter lages et spesialtilpasset våpen som gjenkjenner og ødelegger alt med denne merkelappen, men produksjonen av våpenet tar minst en uke. Derfor må de nøytrofile granulocyttene, med hjelp fra andre immunceller, holde igjen inntrengeren lenge nok til at det mer effektive målrettede våpenet er på plass.

De nøytrofile granulocyttene er spesielt viktige når den angripende mikroorganismen er en bakterie. Da kan de bruke overflatemolekylene sine til å finne bakteriene og spise dem. Ulike varianter av disse overflatemolekylene finnes hos alle cellene som er med i det medfødte immunsystemet. De går under navnet Pattern recognition receptors (PRR) og kan ved hjelp av ulike strukturelle kjennetegn identifisere hva slags type mikroorganisme som har angrepet kroppen denne gangen. Når de nøytrofile granulocyttene har funnet en bakterie, spiser de den opp ved å omslutte den med sin egen cellemembran. Deretter tilintetgjøres bakterien ved hjelp av bakteriedrepende stoffer granulocytten oppbevarer i blærer, kalt granuler (derav navnet på cellene).

De nøytrofile granulocyttene har også en annen måte å hindre bakteriene i å spre seg, de kan nemlig fange dem i et NET (Neutrophil extracellular trap), et slags garn av DNA-tråder fra cellekjernen, blandet med de bakteriedrepende proteinene fra granulene. Ulempen med denne metoden er at hver granulocytt bare kan lage ett NET, for garnet er et resultat av cellens selvmordsbombeangrep. Et effektivt forsvar som fanger flere mikrober enn det cellen hadde klart å spise.

Det er viktig å sette pris på sine nøytrofile granulocytter, løfte dem frem i lyset og takke dem. Hos pasienter med for få nøytrofile granulocytter i blodet (nøytropeni) kan selv et papirkutt gi infeksjon og feber, selv om den adaptive delen av immunsystemet fungerer som det skal. De er mindre kjente enn de tilsynelatende smartere cellene i det adaptive immunsystemet, men takket være deres godhjertede selvmordbombeangrep får immunsystemets mer kjente helter tid til å lage et målrettet våpen som til slutt vil bekjempe fienden.

Bloggpost av Alexander Magnus Kopperud, publisert 13. februar 2017