Stikkord: multippel sklerose

Kategorier
Autoimmunitet

Stamceller fra benmargen kan restarte immunsystemet

Jeg har lenge vært fascinert av stamceller. Jeg syns det er spennende og rart å tenke på at vi har et lager av umodne celler i kroppen, som kan utvikles til å erstatte celler som må skiftes ut. Eller enda bedre; erstatte celler som er syke eller ikke fungerer som de skal.

Om stamceller

Stamceller har få spesielle egenskaper, slik «voksne» celler har. Vi kan sammenligne dem med barn som skal begynne på grunnskolen, og har alt av muligheter når det gjelder utdanning. Etter grunnskolen har de fått noen egenskaper som skiller dem litt fra andre celler. Stamcellene vi har i benmargen er på en måte ferdig med videregående; de har gått en linje som har gjort dem såpass spesialisert at de kan bli røde blodceller og alle typer immunceller, men ikke muskel- eller tarmceller. De kalles hematopoietiske stamceller. Dette stamcellelageret gjør at cellene i immunsystemet erstattes når de har «gått ut på dato».

Immunforsvaret og autoimmunitet

Immunsystemet består av en rekke ulike celletyper med ett felles mål: å oppdage og uskadeliggjøre det som er fremmed og farlig. Noen av dem befinner seg «på post» i ulike vev og holder vakt, andre patruljerer i blod eller lymfe for å komme til unnsetning der det skulle være behov. Noen ganger kan immunsystemet angripe friske celler og vev. Det er dette som kalles autoimmunitet. Multippel sklerose (MS) er et eksempel på en autoimmun sykdom som rammer nervesystemet.

Multippel sklerose

Nervesystemet er kroppens kontrollsenter for blant annet koordinasjon og bevegelse, og er spesialist i å sende elektriske signaler raskt og presist fra èn celle til den neste. Når en nervecelle gir et signal til eksempelvis en muskelcelle, trekker den seg sammen, og vi beveger oss. For at disse signalene skal kunne gå raskt, isoleres de ved at hjelpeceller kalt oligodendrocytter vikler seg rundt nervecellenes utløpere. Denne isolasjonen kalles myelin. Ved MS har immunceller angrepet oligodendrocyttene, skadet myelinet, og i enkelte tilfeller også selve utløperen.  Det er nok ingen overraskelse at dette forstyrrer og bremser nervesignalene, og gir symptomer som for eksempel nedsatt kraft i muskulaturen.

Stamcelletransplantasjon – en ny start?

Èn av behandlingsformene ved MS er hematopoietisk stamcelletransplantasjon, altså transplantasjon av celler fra benmargen. Prinsippet er å bytte ut hele immunsystemet på èn gang.

Ved en hematopoietisk stamcelletransplantasjon hentes stamceller ut fra benmargen. Fra benmargen lokkes de ut i blodet ved å injisere en vekstfaktor, for så å ta en blodprøve. Først sentrifugeres blodet, slik at cellene separeres avhengig av hvor stor tetthet de har. Stamcellene fra prøven blir liggende i et eget sjikt, som isoleres. Deretter brukes en teknikk kalt magnetisk seleksjon, som for øvrig er en norsk oppfinnelse. Dette går ut på at små magnetiske kuler tiltrekker seg stamcellene på bakgrunn av en «merkelapp» på celleoverflaten som få andre celler har; et molekyl kalt CD34. Slik blir transplantatet så «rent» for andre celler som mulig.   

Før stamcellene settes tilbake i pasienten må det gamle immunsystemet “slettes”. Dette gjøres ved å gi cellegift med mål om å utslette alle immuncellene. Mens dette pågår, har ikke pasienten noe immunforsvar. Det innebærer at mikrober som normalt befinner seg på og rundt oss uten å gjøre noen skade, nå kan være kilde til livstruende infeksjoner. Pasienten må derfor ligge på isolat.  Når cellegiftkuren er over, settes stamcellene tilbake i blodet. Disse finner veien tilbake til benmargen, og gir opphav til nye hvite blodlegemer.

Kategorier
Autoimmunitet

Hvordan immunsystemets «svenskeknapp» kan behandle MS

Når mannskapet ikke presterer
Se for deg at du er en fotballtrener. Du står på sidelinjen og ser at laget ditt spiller elendig. Noen av spillerne har til og med begynt å angripe mot eget mål!

Da du tok over laget var situasjonen en annen. Spillerne, som utelukkende er fra klubbens akademi, var ivrige og leverte gode resultater. Men etter hvert begynte noen av spillerne å prestere dårligere. I starten skjedde det kun i enkelte av kampene, men nå skjer det stadig hyppigere. Du er meget fortvilet over situasjonen og ingen av tiltakene dine ser ut til å fungere skikkelig.

En dag kommer en kollega og forteller at han opplevde akkurat det samme. Han hadde til slutt fjernet hele troppen og tatt opp nye spillere fra akademiet. En real omstart rett og slett. Det hadde gitt gode resultater for ham. Du klør deg litt i hodet og lurer på om det også kan være en god idé for deg.

Når immunsystemet ikke presterer
Det «å angripe mot eget mål» er noe som også gjelder for immunsystemet hos pasienter med den autoimmune sykdommen multippel sklerose (MS). Det angriper nemlig myelinskjedene rundt nervetrådene i sentralnervesystemet. Myelin er fettholdige utløpere fra celler som kalles oligodendrocytter og fører til elektrisk isolasjon på samme måte som gummien rundt ledninger.

Når myelinet er ødelagt fører dette til forstyrrelser i ledningen av elektriske impulser i nervetrådene. Nervene klarer derfor ikke å videreformidle signaler som de pleier. Symptomene som oppstår hos pasienten er avhengige av hvilke områder i sentralnervesystemet som er affisert. Eksempler på symptomer er delvise eller fullstendige lammelser, ulike fornemmelser i huden, dobbeltsyn og tretthet.

Gjennomsnittlig debutalder er 30 år og sykdommen sees hyppigere hos kvinner enn hos menn. Årsaken til sykdommen er ukjent, men både gener og flere miljøfaktorer er vist å spille en rolle.  

Å gi immunsystemet en ny sjanse
Det er altså pasientens eget immunsystem som er årsaken til MS, og standard behandling er derfor å dempe immunsystemet slik at det i mindre grad angriper myelinet. Men det finnes også en mer radikal behandlingsform. En kunne jo også tenke seg at det var mulig å skifte ut immunsystemet til et som ikke går til angrep mot myelin i det hele tatt.

Autolog hematopoietisk stamcelletransplantasjon (AHSCT) har utgangspunkt i nettopp dette prinsippet. AHSCT ble først brukt til å behandle ondartete blodsykdommer som for eksempel leukemi, men har siden blitt adaptert til bruk mot immun-medierte sykdommer også.

Autolog hematopoietisk stamcelletransplantasjon (autolog peker på at du bruker pasientens egne stamceller, hematopoiese er produksjon og utvikling av blodceller) består av fire hovedtrinn:

Trinn I & II – «å finne nye spillere fra akademiet». Stamcellene som danner blodceller (inkl. immunceller) er lokalisert i benmargen. Det første trinnet går ut på å få pasientens stamceller fra benmargen over i blodet. I det andre trinnet sanker du disse stamcellene fra blodet og fryser dem ned slik at de kan brukes igjen senere i prosedyren (se trinn IV).
Trinn III – «å fjerne de nåværende spillerne». Når stamcellene er sanket ødelegger du pasientens immunsystem med cellegift.
Trinn IV – «å signere de nye spillerne». Til slutt gir du pasienten stamcellene tilbake slik at disse kan etablere seg på nytt i benmargen og danne et nytt immunsystem

Det er altså mulig å fjerne det eksisterende immunsystemet og utdanne et nytt. Akkurat på samme måte som du vurderte å fjerne hele troppen og erstatte den med nye spillere fra akademiet. Det er fremdeles det samme akademiet spillerne kommer fra, men kanskje vil tilfeldighetene føre til at de nye spillerne ikke har de samme feilene.

Konklusjon og veien videre
Ved å gi immunsystemet en ny start, eller trykke på «svenskeknappen» om du vil, kan du altså få dannet et nytt immunsystem. AHSCT kan ifølge studier undertrykke sykdomsaktiviteten i 4-5 år hos 70-80% av pasientene med MS. Dette er gode nyheter, men det er også åpenbare risikoer ved behandlingen. Ved å ødelegge immunsystemet er du særlig mottakelig for infeksjoner før immunsystemet får etablert seg igjen. På samme måte som et nytt fotballag uten etablert samspill ikke forsvarer seg like godt som et samkjørt lag. Disse infeksjonene kan i verste fall være dødelige. I tillegg er det en rekke andre mulige bivirkninger som permanent infertilitet, sekundære autoimmune sykdommer og kreftutvikling.

Disse bivirkningene, kombinert med at det er gjennomført relativt få studier, gjør at behandlingen kun tilbys en liten gruppe pasienter i Norge. I tillegg medfører den store kostnader sammenlignet med medikamentell behandling. Likevel viser de studiene som er gjennomført at visse pasientgrupper kan ha en gunstig effekt av denne behandlingen og forhåpentligvis vil flere studier styrke disse resultatene. En pågående randomisert kontrollert studie med 120 inkluderte pasienter og fem års oppfølgingstid er forventet å være ferdigstilt i løpet av 2021.

Kategorier
Autoimmunitet

Selvskadingssykdommene

På barneskolen gikk jeg i klasse med tre jenter som het Andrea – kort sagt skapte det en hel del forvirring. Det ble til at de ble hetende Andrea L, Andrea ÅS, og Andrea MS. Så, en sommer etter jeg kom tilbake fra en ferie fri for Andreaer, var det plutselig bestemt at Andrea MS skulle kalles for Andrea M.

”Hvorfor det?” spurte vi selvfølgelig.

”MS er en sykdom”, sa læreren.

Slik hørte jeg altså om MS, multippel sklerose, for første gang. Det var ikke før jeg startet på medisinstudiet at jeg forsto hvordan flere sykdommer, sammen med MS, går under en større sekkebetegnelse. Et fremmedord for mange: Auto-immunitet. En kommer over det i blogginnlegg, tabloidaviser og familieselskap: Diabetes type 1, cøliaki, psoriasis, leddgikt, multippel sklerose – de er alle auto-immune sykdommer. Noen har det fra de er født, noen fra tidlig skolealder, og bestemødre sliter med leddgikt først oppe i 70-årene.

Auto-immun sykdom; auto og immun: Auto, fra gresk, betyr ”selv”. Immunitet beskriver immunforsvaret, kroppens spesialiserte beskyttelse. Immunforsvaret har flere roller i kroppen enn å verge mot virus og bakterier. Det er en slags politistyrke, bestående av hvite blodlegemer, som passer på at alt er som det skal. De er celler i likhet med resten av kroppens byggeklosser, men er mobile, og kjører rundt på kroppens motorveier, blodårene. De fleste celler i kroppen er utstyrt med projektormolekyler som til enhver tid skal presentere hva som foregår inne i cellen. Dersom noe virker galt, kan de hvite blodlegemene drepe den mistenkelige cellen. Den syke cellen får signaler som setter i gang en kontrollert selvoppdelingsprosess, og på ryddig vis er den ute av verden.

Celledød på denne måten er helt vanlig, og sentralt for et gjennomgående prinsipp i alle kroppens systemer: homeostase, eller likevekt. Dersom et system tipper over homeostasevippen, vil en slik skjevhet kunne ha store konsekvenser. Ved en auto-immun sykdom dør for mange av kroppens friske celler, og det er de hvite blodlegemene som har skylda. Hvorfor dette skjer, er ganske sammensatt. Samspillet i kroppen er uhyre komplisert og nyansert. Historien er heller ikke nødvendigvis slutt etter man har blitt stemplet med en auto-immun diagnose. Flere andre komplikasjoner kan oppstå med auto-immunitet som bakteppe.

Det forskes på hvorvidt det er mulig å kartlegge gener som gjør oss mer utsatt for auto-immunitet – noe som har vist seg å være en utfordrende oppgave. Det er spesielt en subgruppe blant de hvite blodlegemene som spiller en sentral rolle her: T-cellene. Det er blant annet disse politibetjentene som sjekker projektormolekyler på enhver celle i kroppen. Eksempelvis kan en forandring i denne sjekken være med på å forklare hvordan tidligere nevnte multippel sklerose oppstår.

Hjernens celler skal i utgangspunktet ikke sette i gang noen immunreaksjon. Likevel kan det tenkes at det tilfeldigvis er noen celler der som er i stand til det. Langs hjernens ledningssystem sitter det beskyttende celler som isolerer de elektriske signalene. Den auto-immune reaksjonen i multippel sklerose skjer ved at disse cellene angripes og dør. Vanligvis vil det ikke være noen T-celler i hjernen som skaper noen auto-immun utvikling, men dersom en infeksjon kommer seg hit, vil den normalt lokke flere hvite blodlegemer til seg. Det kan da også trigge en respons mot hjernens isoleringsceller.

I det store bildet er kroppen et tilsynelatende godt system, men dersom en dykker ned på molekylnivå, er det svært mye som avgjøres av tilfeldigheter, og får ringvirkninger oppover i systemet. Det er ikke store sannsynligheter det er snakk om, men dette gjelder flere velkjente sykdommer hos folk vi møter i dagliglivet. Usannsynlige ringvirkninger som kan få ditt politi til å vendes mot deg slik at du innvendig skader deg selv.

Bloggpost av Jørgen Foyn Nørstebø, publisert 27. februar 2017.