Oss mot oss selv

Har dere noen gang sett på en fotballmatch hvor en av spillerne plutselig bestemmer seg for å score i sitt eget mål? Flaut. Husker dere de røde ansiktene, fargerike ord og kanskje en tøffel som flyr gjennom rommet mens alle rister frustrert på hodet? Vel, kroppen vår har utviklet ganske imponerende strategier for å unngå den slags skam! Immuncellene våre samarbeider akkurat som et fotballteam, med godt innøvde pasninger og skudd, for å beskytte kroppen mot mikrober og fremmedorganismer. Men hva skal beskytte oss mot immunforsvaret vårt?  Hva hindrer immunforsvaret mot å score i sitt eget mål?

Kroppens immunforsvar har et mirakel av komplekse angrepsstrategier som gjør det i stand til å gjenkjenne og bekjempe millioner av forskjellige mikrober. Banalt nok er en av de største utfordringene imidlertid å skille mellom eget og fremmed. Evnen til ikke å reagere mot «selv» kalles for toleranse; toleranse ovenfor kroppens egne antigener. Et antigen er den delen av en mikrobe eller en celle som trigger en immunrespons; for eksempel et protein. En immunrespons utløses når reseptoren på overflaten av en immuncelle gjenkjenner et antigen.

Vi har et medfødt immunsystem og et ervervet immunsystem. Det ervervede immunsystemet bygger opp et lager av celler som bekjemper alle nye mikrober kroppen utsettes for i løpet av livet. Immuncellene i det medfødte systemet har samme gensammensetning som alle andre celler i kroppen. Cellene i det ervervede immunsystemet, såkalte B- og T-celler, omstokker derimot reseptor-genet sitt og danner reseptorer med ulikt spesifisitet som hver gjenkjenner et bestemt antigen. Dette geniale trekket øker sjansene vår betydelig i møte med det meget store utvalget av mikrober. Det ligner litt på et fotballteam som bytter ut spillerne sine før hver kamp. MEN denne omstokkingen er fullstendig tilfeldig og derfor får vi B- og T-celler med reseptorer som gjenkjenner både eget og fremmed. B- og T- celler oppdras til å være tolerante mot selv-antigener mens de lages, men også etter at de er «ferdig utdannet» og sirkulerer rundt i kroppen.

T-cellene går gjennom verdens vanskeligste skole med 95% strykprosent hvor de som reagerer på selv slettes. Mekanismen for dette er å utsette T-cellene for selv-antigener allerede i tymus hvor de dannes, og se om de går i fellen. Straffen er nådeløs: de som responderer på selv-antigenet blir drept. Denne prosessen betegnes sentral toleranse.

Det er likevel noen celler som jukser seg gjennom fotballskolen og må arresteres etter modning. Denne prosessen kalles perifer toleranse. Nå er spørsmålet hvordan kroppen klarer å identifisere disse cellene? Det er nemlig slik at det ikke er nok bare å gjenkjenne et antigen. Det trengs tilleggsignaler for å aktivere både B- og T-celler. Disse signalene mangler imidlertid når det ikke er noe infeksjon tilstede; for eksempel når en T-celle er i ferd med å angripe kroppens egne celler. T-celler som ikke lærte leksen sin i tymus og likevel gjenkjenner selv-antigener mottar ikke noe sekundært signal. Disse blir enten inaktivert eller får beskjed om å begå selvmord. Nå synes dere vel kanskje at det å få en anmerkning for ikke å ha fulgt med på timen ikke er en så ille straff? I tillegg finnes det  andre T-celler som fungerer som dommeren under en fotballmatch, såkalte regulatoriske T-celler, som hemmer aktiviteten til selv-reaktive T-celler.

Omtrent de samme mekanismene gjelder for B-celler som dannes i beinmargen. Forskjellen er at umodne B-celler i beinmargen som reagerer på selv-antigener får  en siste sjanse til å fikse problemet ved å endre sine reseptorer. Hvis de ikke klarer dette venter de samme skjebne som T-cellene.

Det er en fin balanse mellom aktivering av immunceller og toleranse i kroppen. Når denne balansen forstyrres får vi sykdommer som med en fellesbetegnelse kalles for autoimmune sykdommer. Så neste gang vi ser på en fotballkamp hvor en spiller scorer selvmål, viser vi kanskje litt mer medlidenhet.

Hvem vet? Kanskje er det like komplisert å unngå selvmål i kampens hete for fotballspillerne som det er for immuncellene våre.

Skrevet av Anahita Zehni,  publisert 22.02.2017